Så var det den tiden på året igjen. Sommeren står på trappene, det tikker inn en melding fra vår kjære leder og det er igjen på tide å sette seg ned og mimre om sesongen som var. I år var mitt program i juni av en slik art at det passet litt dårlig, sånn rent tidsmessig, men akkurat i år var det samtidig ekstra vanskelig å si nei. Jeg har skrevet disse oppsummeringene i noen år nå og de har ikke alltid vært en reise gjennom strålende prestasjoner og minnerike øyeblikk, men akkurat i år har det vært en sesong det faktisk er vanskelig å glemme. På mange måter har det vært litt som å skru tiden 30 år tilbake, til sesongen 1994-95. Det var også en sesong som skapte varige minner, i hvert fall for min del. 1994-95 sesongen gav meg kamper og øyeblikk jeg levende kan se for meg den dag i dag og det er faktisk overraskende mange paralleller mellom årets sesong og vår siste «storhetsperiode» midt på 90-tallet. Denne sesongen kan nok for yngre medlemmer fort blir det 94-95- sesongen var for alle oss på 40+. Jeg tror i hvert fall den har gitt oss minner som vil leve videre i mange år.
Et overgansvindu på gløtt, heller enn full gjennomtrekk
Avslutningsvis i fjorårets oppsummering forsøkte jeg å se litt fremover. Jeg skrev blant annet at vi egentlig stod ganske godt rustet og at tingenes tilstand ikke nødvendigvis var like ille som resultatene og tabellplasseringen kunne tyde på. Bakenforliggende stats viste at vi defensivt egentlig var ganske gode, for selv om vi slapp inn mye mål slapp vi egentlig til ganske lite sjanser imot. Det som først og fremst felte oss var keeperspillet og dødballstatistikken, to ting som burde være mulig å rette på. Jeg skrev videre at jeg trodde vi allerede hadde tatt nødvendige grep på keeperplassen, at jeg var rimelig trygg på at Matz Sels sine stats vil forbedres dersom han fikk en hel sesong som stabil førstekeeper, og at vi bare der ville kunne forbedre oss ganske mye.
Den store gevinsten lå imidlertid i dødballene. Der måtte vi ta grep og få ryddet opp i en katastrofal statistikk. «Klarer vi dette, i tillegg til å få en mer stabil prestasjon på keeperplass, begynner vi faktisk å nærme oss en målforskjell som tilsvarer lagene som ligger rundt 10. plass og dermed et bilde som egentlig samsvarer mer med våre defensive stats.» skrev jeg. Rundt 10 plass ja, det var vel kanskje i overkant av hva man kunne drømme om det også, men samtidig var jeg ganske trygg på at laget var mye bedre enn hva tabellsituasjonen viste.
Spådommene fra et nesten samlet ekspertkorps, både i Norge og England, om nedrykk eller i beste fall en syltynn overlevelse, var i hvert fall skudd langt, langt over mål. Disse spådommene setter jeg rett og slett på kontoen for lettvint og slurvete arbeid, preget av at de, ekspertene altså, egentlig vet lite om hva som rører seg utenfor de 5-6 største klubbene. Selv mener jeg å huske at jeg så for meg et ganske tett og jevnt felt i området rundt 10-15 plass og at jeg til slutt tippet oss på 12. plass eller der omkring. Likevel, egentlig ganske langt unna den sesongen vi fikk.
Jeg nevnte også at utviklingen under Nuno var positivt og at; «Man bygger lag ved å jobbe sammen over tid, ikke ved å skifte ut folk hver sesong. På samme måte bygger man også kultur, lagmoral og klubbfølelse ved at de samme spillerne kjemper skulder ved skulder sesong etter sesong, da skapes både samhold og klubbtilhørighet.» I dag er jeg veldig glad for å kunne konstatere at det langt på vei også var dette som skjedde i fjor sommer. Nuno fremstår som en strålende lagbygger, han har skapt en gruppe som både trives sammen og som står samlet, både på og utenfor banen. Han har skapt en kultur, et miljø og en identitet som både er sjelden og ganske unik. Akkurat dette tror jeg også er en stor del av suksessen.
Klubben skal også ha ros for måten de håndterte det PSR-problemet på, at vi klarte å unngå å miste sentrale spillere og heller fikk (mer enn) godt betalt for litt mer perifer typer som Mangala og Niakhaté, var rett og slett et imponerende stykke arbeid. Det aller mest imponerende stykket arbeid som ble gjort var imidlertid avtalen med Newcastle, der vi hentet Elliott Anderson for £35 millioner, men samtidig også fikk £20 millioner for Odysseas Vlachadimos. I utgangspunktet skulle man kanskje trodd at det var vi som måtte betale for å bli kvitt den greske keeperen… De £35 millionene vi måtte ut med for Anderson virket kanskje på det tidspunktet som en drøy pris for en benkesliter fra Newcastle, men fremstår i dag som et kupp og illustrerer hvor viktig det er å se på faktiske kvaliteter og potensial, heller enn navn og rykte. Her jobber klubben mye bedre nå enn for bare et par år siden. Anderson har i løpet av sesongen vist seg som en av Englands mest spennende og komplette midtbanespillere, han er en fast og viktig brikke på England sitt U21-landslag, som i skrivende stund spiller EM, og kan umulig være veldig langt unna en A-landslagstropp.
Kjøpet av Anderson var imidlertid ikke den eneste gode avtalen vi gjorde i fjor sommer. Det aller viktigste grepet vi tok, og som virket veldig målrettet med tanke på det tidligere nevnte dødballproblemet, var nemlig å hente en skikkelig forsvarssjef. En duellsterk og dominant stoppertype med lederegenskaper og ekstrem vinnermentalitet. Vi hadde egentlig manglet en slik Sjef helt siden opprykket, selv om Felipe var inne og gjorde en tålig bra og ekstremt viktig jobb i en lignende rolle våren 2023, og det var derfor alfa omega at vi endelig fikk det på plass. At vi, tilsynelatende omtrent uten konkurranse, fikk hente Nikola Milenkovic for drøye £12 millioner sliter jeg rett og slett med å forstå den dag i dag. Når man samtidig vet at West Ham f.eks. betalte godt over £30 millioner for Max Kilman så skjønner man i hvert fall at overgangsmarkedet innad i England er fullstendig rablende kokko!
I tillegg til de to nevnte overgangene kom det også inn litt mer bredde, både til glede for oss og våre venner i Athen. Spillere som Jota Silva, Ruben Sosa, David Carmo og Marko Stamenic blant annet, i tillegg til at vi hentet et par lånespillere i form av Alex Moreno og James Ward-Prowse. Motsatt vei tok vi blant annet farvel med noen av de siste gjenværende spillerne fra opprykkslaget i form av tidligere kaptein Joe Worrall og hans stoppermakker Scott McKenna. På sett og vis litt vemodig, men også helt naturlig og riktig for et lag som skal ta nye steg.
En litt forsiktig innledning før bomben plutselig smalt
Starten på sesongen bar kanskje ikke helt bud om det som skulle komme, for selv om innledningen ikke var aller verst så åpnet vi med det som kanskje var en litt skuffende uavgjort, 1-1, hjemme mot Bournemouth. Chris Wood gav oss ledelsen i første omgang, men en sen utvikling av Anthony Semenyo sørget for at vi fortsatt ikke har slått de «forblåste» fra sørkysten etter opprykket. I den påfølgende bortekampen sørget Morgan Gibbs-White imidlertid for at vi hentet alle tre poengene mot et annet lag fra sør-kysten, nemlig Southampton.
Før neste ligakamp, hjemme mot Wolves, var det tid for Carabao Cup der vi møtte Newcastle hjemme på City Ground. Vi stilte et tilnærmet B-lag og vår nye brasilianske keeperkjempe Miguel måtte plukke ballen ut av nettet allerede før det var spilt et minutt, ikke akkurat en drømmedebut! Vi stod likevel godt imot et mer toppet Newcastle-lag og fikk også tilslutt en fortjent utligning når Jota Silva satt inn 1-1 tidlig i andre omgang. Flere mål ble det ikke og dermed ble det hele til slutt avgjort på straffesparkkonkurranse. Vi har en veldig god statistikk på straffesparkkonkurranser, noe vi skal komme tilbake til, men akkurat denne kvelden strakk det ikke til. Når Joelinton bommet på Newcastle sine andre straffe og Neco Williams deretter satt inn 3-2 så det faktisk bra ut denne gang også, men dessverre endte det til slutt med borteseier etter at Ibrahima Sangaré og Taiwo Awoniyi bommet på våre to siste straffer. Et Newcastle som for øvrig til slutt vant hele turneringen var altså bare et par litt rufsete straffespark fra å ryke allerede ved første hinder. Det er små marginer i denne sporten!
Etter en midtuke med cup var det tilbake til hverdagen når vi tok imot Wolves hjemme på City Ground. Siden vi gav bort to poeng i sesongens første hjemmekamp var det viktig, og kanskje forventet, at vi plukket med oss tre poeng hjemme mot det som vel var ansett som et av de svakere lagene i ligaen. Fult så enkelt ble det imidlertid ikke. Chris Wood gav oss nok en gang ledelsen, allerede etter 10 minutter, men ledelsen varte ikke lenger enn et par minutter før Jean Bellegarde fikk drømmetreff og banket inn 1-1 fra langt hold. Flere mål ble det ikke denne gang heller og dermed ebbet det ut med nok en uavgjort på hjemmebane mot et lag vi nok hadde håpet og slå. Det er kanskje feil å si at man var litt skuffet etter å ha gått ubeseiret gjennom de tre første i ligaen, men likevel var nok fem poeng på disse tre kampene kanskje litt i underkant av hva man hadde håpet på. Det gjaldt kanskje særlig siden vi hadde møtt antatt svakere lag, samtidig som vi stod foran en rekke med blant annet tre tøffe bortekamper mot Liverpool, Brighton og Chelsea på det neste fire kampene.
Først ut var ligaleder Liverpool på Anfield. Et Liverpool som under sine nye manager, Arne Slot, hadde åpnet sesongen med tre strake seire og 7-0 i målforskjell. Til møtet med oss kom de rett fra en solid 3-0 seier på Old Trafford. Det var nok ikke veldig mange som hadde tippet noe annet enn en rimelig klar hjemmeseier i det oppgjøret. Nuno og Forest hadde imidlertid andre planer. Og for en plan de hadde lagt! Nuno overrasket med å vrake både Elanga og Hudson-Odoi og la opp til en kompakt og solid 4-5-1 for å tette igjen bakover. Dette lyktes da også til punkt og prikke og vi stod godt imot et stadig mer frustrert hjemmelag. Etter hvert som tiden gikk var vi vel flere som begynte å håpe på at det kanskje var mulig å få med seg et poeng fra en veldig vanskelig bortekamp. Nuno hadde imidlertid andre planer, han ville ha enda mer! Med rundt en halvtime igjen å spille kastet vi inn på to jokere i form av Callum Hudson-Odoi og Anthony Elanga, nå var det på tide å utnytte at Liverpool hadde begynt å bli desperate. Nuno så mulighetene som lå i det store bakrommet det etterlot seg og etter drøye 70 minutter kom muligheten vi hadde ventet på. En strålende gjennomført kontring i regi av de to innbytterne var alt som skulle til. Dermed var årets første Premier League-bombe et faktum! Vi hadde slått Liverpool på Anfield for første gang siden 1969! Det var altså første gang i mitt, og antakelig mange andre av dere sitt, liv at Forest hadde vunnet på Anfield. Dette var vel kanskje også første gang vi begynte å ane at denne sesongen kunne bli noe mer enn en kamp for å overleve. I hvert fall har jeg sett at flere av spillerne har trukket frem denne kampen som et av de sentrale øyeblikkene denne sesongen. Et av de øyeblikkene der brikkene liksom falt på plass og de skjønte at dette kunne bli til noe spesielt.
En ydmykende hyllest og folk får opp øynene for det som skjer i skogen
Seieren på Anfield gjorde nok også at ekspertene, som stort sett alle hadde dømt oss til nedrykk, hevet øyenbrynene en smule, men jeg tror nok de færreste der og da trodde at det var snakk om noe mer enn et blaff. Vi fulgte imidlertid opp med nok en sterk bortekamp når vi spilte 2-2 mot Brighton i kampen etter. Et straffemål fra Chris Wood gav oss ledelsen 1-0 for tredje gang i sesongen, men som i de to foregående slo motstanderne tilbake og når lagene gikk til pause var stillingen 2-1 til hjemmelaget. I andre omgang var det imidlertid vår tur til å slå tilbake og vi utlignet til 2-2 etter at de to innbytterne Jota Silva og Ruben Sosa kombinerte fint seg imellom. Sosa sitt første mål for klubben sikret oss for øvrig ikke bare ett poeng, men også et legendarisk klipp av en Paraguyansk kommentator som hyller landsmannen sitt første mål i Premier League. Har du ikke hørt det så søk det opp og nyt!! De tre poengene kom imidlertid ikke helt uten en pris ettersom både Morgan Gibbs-White og Nuno klarte å pådra seg rødt kort i noen hektisk sluttminutter der temperaturen var på bristepunktet, dommer Robert Jones mistet kontrollen og både 4. dommer og VAR begynte å blande seg inn i avgjørelsene.
Etter disse to sterke resultatene på bortebane, og dermed ni poeng og ubeseiret på de første fem kampene, begynte ting å se ganske så pent ut. Ekspertene hadde begynt å snakke om oss og folk flest begynt også å bli litt oppmerksomme på at noe var på gang i skogen. Ekstra skuffende ble det dermed at også den tredje hjemmekampen for sesongen endte med en nedtur. Raul Jimenez, Nuno sin tidligere Wolves-spiss, scoret nemlig det eneste målet i kampen og sikret med det at Fulham vant 1-0 på City Ground. Fasit etter syv spilte kamper var altså at det tidligere så hjemmesterke og bortesvake Forest nå stod med null seire på tre hjemmekamper, samtidig som vi var ubeseiret (2-1-0) på tre bortekamper. Godt var det derfor at neste kamp var borte mot Chelsea…
Anført av en Gibbs-White tilbake fra karantene tok vi for fjerde gang denne sesongen ledelsen 1-0 etter nok scoring av Chris Wood, men som alle de andre gangene slo også motstanderne tilbake denne gang. Chelsea fikk sin utligning til 1-1 og når James Ward-Prowse litt senere pådro seg sitt andre gule, og vi med det ble redusert til 10 mann for andre kamp på rad, så fryktet man det verste. Det ble også en hektisk avslutning på kampen, men heldigvis ikke bare i form av et dominerende hjemmelag. I stedet fikk vi en skikkelig Hawaii-avslutning med store sjanser i begge ender. Både Matz Sels og Robert Sánchez vartet opp med et par elleville redninger som gjorde at kampen til slutt ebbet ut med 1-1. Det var uansett nok et sterkt resultat for vår del.
Vi var fortsatt ubeseiret på bortebane, men nå var det også på tide å gjøre noe med hjemmeformen! I de neste kampene skulle vi møte Crystal Palace og West Ham hjemme på City Ground, på hver sin side av en bortekamp mot Leicester City og Steve Cooper! Det var et kampprogram som inviterte til å drømme om å virkelig kunne sette skikkelig fyr på denne sesongen. Denne gang fulgte også Forest opp drømmen. Årets første hjemmeseier kom etter at vi for første gang klarte å holde på en «Chris Wood-ledelse». På det femte forsøket holdt det altså helt inn. Bortsett fra et par «Maradonaesque» driblinger fra Elliott Anderson og noen strålende Sels-redninger, er det egentlig heller ikke mer å si om kampen enn at vi altså vant 1-0 takket være Chris Wood og en litt slapp inngripen av vår gamle venn Henderson i buret.
Den påfølgende kampen derimot er det litt mer å si om. Da var det nemlig klart for lokaloppgjøret mot Leicester, og selv om det er mange på vår side som ikke helt anerkjenner Leicester som en rival, var det litt ekstra spesielt denne gangen siden vår tidligere helt Steve Cooper nå var kongen av King Power. Cooper hadde overtatt som manager etter at populære Maresca dro til Chelsea og som tidligere Forest-sjef stod han ikke veldig høyt i kurs hos sine egne fans. På dette tidspunktet hadde han likevel levert bra, med 3-3-3 på de første ni kampene leverte Leicester innledningsvis et poengsnitt som langt overgikk det de skulle gjøre senere i sesongen. Det er ikke sikkert Cooper hadde kunnet redde dem, men jeg er i hvert fall 100% sikker på at de hadde hatt en langt bedre sjanse til å klare seg under han enn under Van Nistelrooy, men det er en annen sak.
Det var ikke spilt mer enn et drøyt kvarter av kampen når Ryan Yates gav oss ledelsen 1-0, og selv om Jamie Vardy utlignet til 1-1 bare 7-8 minutter senere, var det egentlig aldri noen tvil om hvor poengene skulle havne denne dagen. Vi var et klart bedre lag enn Leicester og to mål fra Chris Wood i andre omgang sørget til slutt for at det ble en komfortabel og grei 3-1 seier, til Forest-fansens store fornøyelse. I lengre perioder mot slutten av kampen kunne man høre Steve Cooper-sangen runge over King Power, ikke fra hjemmefansen, men som en smertefull og hånende hyllest fra bortefansen; «Steeevie Cooper….Steeeevie Cooper…he hates the Leicester, he hates the Derby, Forest are magic!» Ydmykelsen var komplett!
I den påfølgende hjemmekampen, og den siste av de tre kampene Nuno var utestengt etter det røde kortet mot Brighton, tok vi imot et West Ham-lag som hadde fått en veldig variabel start på sesongen. De kom til møtet med oss etter å ha slått United 2-1, men samtidig hadde de fått juling 4-1 av Tottenham i kampen før det igjen. Dette var nok en gang en hjemmekamp hvor det ble forventet at vi vant, og som mot Palace leverte laget varene også denne gang. Denne gang også langt med overbevisende. West Ham fremstod fryktelig svake og det var ingenting å si på at vi til slutt vant kampen 3-0 etter scoringer av Chris Wood, Callum Hudson-Odoi og en aldri så liten perle av Ola Aina. I intervjuet med Sky etter kampen forklarte Ola, suttende på en Ribena solbærjuice, enkelt og greit målet på følgende vis; «I was knackered, so I thought I might as well hit it» Som sagt så gjort! Seieren betydde at Rui Silva gikk gjennom sine tre kamper som «midlertid sjef» med tre strake seire.
Det betydde også at vi bare hadde tapt en av våre første ti ligakamper, og med fem seire hadde vi innkassert hele 19 poeng og plassert oss helt oppe på 3. plass på tabellen. Nå var det ikke bare noe øyebryn som ble hevet, nå var vi blitt samtaletema i aviser, i podkaster, rundt lunsjbord, på gaten, ja nær sagt over alt kom folk bort til meg og kommenterte hva «dette laget mitt» drev på med. Folk hadde virkelig begynt å få øynene opp for Forest igjen! Men det kunne jo ikke vare, det kunne jo ikke det. Det var jo bare snakk om et blaff og kun spørsmål om tid før hverdagen kom og nedturen begynte.