Av: Kjetil Hågenvik
Nok en sesong er over og nok en gang er det tid for denne evinnelige sesongoppsummeringen. I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg bare burde be KI om hjelp, det er jo det alle gjør nå om dagen, er det ikke det da? Selv Cappelen Damm slipper jo gjennom fotballbøker mer eller mindre skrevet av KI nå, så da burde jo også jeg kunne slippe unna med det i dette selskapet? Nei, selvsagt gjør jeg ikke det. Sesongoppsummeringen for Skogvokteren er altfor viktig til at man kan sette det bort til en tilfeldig kunstig intelligens. For alt vi vet kunne den til og med vært en Derby-fan!! Det var altså ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og gyve løs på oppgaven. I fjor handlet det om en fantastisk sesong, om drømmen om Europa og om minner som vil leve videre i lang tid. Tittelen var «Drømmen som brast eller drømmen som lever?» Nå kan vi konkludere med at drømmen ikke brast, den ble absolutt virkelig, men den var også farlig nær å ende opp som et gedigent mareritt! Sesongen brakte garantert mange minner, på godt og vondt.
Selv fikk jeg sett Forest spille Europacup på City Ground, samtidig som jeg hadde med min yngste sønn til Nottingham for første gang. Dette er jo ting som for alltid vil leve med oss. Sesongen har imidlertid ikke bare vært minnerik for meg og junior, men også for alle andre som har fartet rundt i Europa, vært i Nottingham eller bare kost seg med Forest-kamper på TV på ellers grå og kjedelige torsdagskvelder. Sesongen brakte imidlertid også kaos, nerver og dramatikk som vi kanskje ikke hadde sett for oss, men som vi i ettertid kan se tilbake på med en viss glede. Når vi nå sitter her og er klare for vår femte strake sesong i Premier League, etter en veldig oppløftende vår, så tror jeg nemlig vi alle kan være enige om at det egentlig var ganske gøy, og kanskje er det også flere enn undertegnede som egentlig sitter igjen med en ganske god følelse foran den kommende sesongen? Det kommer vi tilbake til, men la oss første hoppe uti kaoset og skru tiden tilbake til sommeren 2025. 
Sommerkaos og krangel på bakrommet
Avslutningsvis i disse oppsummeringene forsøker jeg gjerne å se litt fremover. I fjor skrev jeg litt i en følelse av eufori, men prøvde samtidig å ta det litt ned. Jeg påpekte overpresteringen og at et mer realistisk mål for den kommende sesongen kanskje var 8-12 plass. Jeg påpekte også at den enkleste veien til nok en sesong i Europa fort kunne være gjennom å vinne Conference League. Personlig var tenkte jeg at Conference League egentlig var en passende start for oss og at Champions League kanskje kunne føre til at vi gapte over litt for mye på en gang. Jeg så for meg en litt rolig sommer, der vi for en gangs skyld hadde harmoni utenfor banen og hvor vi ikke trengte å fornye hele stallen…
Vel, det ble ikke akkurat slik jeg hadde sett for meg. Når det gjelder Europa så endte vi jo ikke opp med verken Conference eller Champions League, men med Europa League, primært fordi Crystal Palace-sjefen ikke hadde sjekket e-posten sin. Europa League utløste også et økt behov for styrking av stallen, men jeg så likevel ikke for meg det kaoset vi endte opp med. Nå var det heller ikke på overgangsfronten det ble mest kaotisk, men det ble en sommer preget av fryktelig mye uro, sene overganger, intern krangling og svake prestasjoner i pre-season. Noe av dette tipper jeg skyldes usikkerheten om hvilken turnering vi faktisk skulle spille i og veldig mye skyltes nok den interne hanekampen mellom Nuno og Edu, en kamp som til slutt endte helt uten vinnere og med to veldig klare tapere.
Selv om vi alle husker den famøse episoden med Marinakis og Nuno etter Leicester-kampen var jeg rimelig trygg på at Nuno ville fortsette også denne sesongen. Fremtiden under Nuno ble da også bekreftet når han signerte en ny og forlenget kontrakt bare noen dager etter at jeg sendte fra meg fjorårets manuskript. Den 21. juni 2025 kunne vi lese følgende på Forest sine nettsider; “Nottingham Forest is delighted to announce that Nuno Espírito Santo has signed a new contract with the Club. The Forest Head Coach has been handed a new three-year deal by owner Evangelos Marinakis ahead of the 2025/26 campaign.”.
At klubben hadde hentet inn Arsenals tidligere sportslige leder Edu, for å ha en slags overordnet rolle over Marinakis sitt fotballdynasti, styrket bare troen på at vi fortsatte satsingen og skulle vokse videre som klubb. I teorien skulle Edu ha ansvaret over både Forest, Olympiakos og Rio Ave, men det ble vel tidlig klart at vi var hovedfokuset og han virket å være tett på det meste som skjedde i klubben. Alt virket med andre ord å være i skjønneste orden. Lite visste imidlertid vi da om at Nuno absolutt ikke satt pris på denne innblandingen fra sin nye overordnede. I ettertid har det kommet frem at det var full klinsj nesten fra dag en. Nuno tålte rett og slett ikke trynet på den nye sportsdirektøren. Den dårlige kjemien preget også Nuno utenfor banen. Han virket sur og frustrert gjennom hele sommeren, noe som igjen preget stemningen i hele gruppen. Selv noen av Nuno sine nærmeste assistenter har jo i ettertid sagt at de både var overrasket og til dels sjokkert av hvordan han håndterte denne situasjonen.
Nuno, som hadde fremstått som en strålende lagbygger både på og utenfor banen, ble nå i stedet en negativ faktor. Mye av fokuset utad gikk på at det ikke kom inn signeringer, og her hadde han definitivt et poeng. Det er åpenbart en klar fordel å få på plass spillergruppen så tidlig som mulig for å kunne bygge lag og kultur, men det handlet nok ikke bare om dette. De manglende overgangene eller konfliktene rundt hvilke signeringer som skulle gjøres, var bare toppen av isfjellet. Det største problemet var nok rett og slett den totale mangelen på kjemi mellom Nuno og Edu. Det hele var rett og slett en tikkende bombe…
En overgangsbombe og litt Marinakis-magi
Sommerens aller største og første bombe smalt imidlertid allerede tidlig i juli, lenge før Nuno-bomben(e) nådde offentligheten. Allerede 10. juli kunne nemlig BBC melde at Tottenham hadde utløst en kjøpsklausul på Morgan Gibbs-White og at spilleren var booket inn på medisinsk test i London bare et par dager senere. Alt tydet på en overgang for klubbens kanskje største stjerne. Nyheten kom helt ut av det blå og overrasket nok noen og enhver. Heldigvis beholdt imidlertid Marinakis roen og tok etter hvert full kontroll på situasjonen. Han truet Spurs med rettslig forfølgelse for brudd på reglene om kontakt med spillere uten tillatelse fra selgende klubb, og viste at han på ingen måte hadde tenkt å la seg diktere av Tottenham og deres mektig eier, Daniel Levy. Drøye to uker senere stod da også en smilende Marinakis sammen med Gibbs-White på Estádio de São Luís i Faro (Portugal) og kunngjorde at Morgan ikke bare ble i Forest, men han hadde også forlenget kontrakten sin. Som Marinakis selv sa det; «At the end of the day, we always win”
Når det gjelder overganger for øvrig startet vi med å hente inn de to brasilianerne Igor Jesus og Jair Cunha, som begge kom fra Botafogo. Jesus var for øvrig den eneste av sommerens nykommere som rakk å få med seg hele oppkjøringsturen i Portugal. Det var også et av Nunos store ankepunkter. Han ønsket å få satt laget og bygget kultur i løpet av denne turen og var ikke fornøyd med at vi ikke hadde fått på plass flere spillere enn vi hadde på det tidspunktet. Neste mann inn dørene, etter de to brasilianerne, kom nemlig ikke før helt i slutten av juli. Dan Ndoye ble hentet fra Bologna for det som på det tidspunktet var ny klubbrekord (En drøy uke senere hentet vi også Angus Gunn som ny tredjekeeper, men det var en overgang som knapt nok fortjener mer enn en parentes).
I det seriestart bare var noen dager unna hadde vi altså bare hentet to spillere som virket å være reelle utfordrere til førstelaget, en spiss og en høyrekant. Sånn sett kunne man forstå Nunos misnøye, men samtidig hadde vi beholdt alle de viktige spillerne fra året før og laget burde derfor være godt rystet for sesongen uansett. Lørdag 16. august, dagen før åpningskampen mot Brentford, kunngjorde klubben at vi hadde signert både James McAtee fra Manchester City og den unge Ipswich-vingen Omari Hutchinson, sistnevnte for nok en ny klubbrekord. Dette var to unge, lovende og spennende signeringer og med det var det nok flere som plutselig så litt lysere på livet. Nuno var imidlertid ikke en av disse.
For å gjøre oppsummeringen av overgangene litt kortere kan vi tilføye at vi også i løpet av vinduets siste uker landet den franske spissen Arnaud Kalimuendo fra Rennes, den unge italienske høyrebacken Nicolo Savona fra Juventus og helt til slutt de to litt panikkpregede lånesigneringene av Douglas Luiz og Oleg Zinchenko. Førstnevnte kom nok med en del forventninger etter det han viste i Aston Villa, men årene i Juventus var preget av mye skadetrøbbel og dårlig form så personlig var jeg nokså avventende. Det tror jeg også Nuno var, begge disse to var tydelig Edu-signeringer, og når Nuno samtidig ikke fikk hente Traore fra Fulham, slik han egentlig ønsket, så var det kanskje dråpen som til slutt fikk begeret hans til å renne over?
Fra drømmestart til Ange-mareritt
Selve sesongen åpnet på forrykende vis. Mange hadde vært skeptiske og det ble murret litt både her og der etter en meget svak oppkjøring, om scoringsproblemer, manglende dekning og det som verre var. Etter 45 minutter mot Brentford var imidlertid alt dette blåst bort. De første 45 minuttene av sesongen 25/26 var kanskje noe av det beste vi har sett av Forest etter opprykket. Vi blåste rett og slett Brentford av banen og gikk til pause med en 3-0 ledelse etter to scoringer av Chris Wood og en av nykommeren Dan Ndoye. På det tidspunktet tror jeg samtlige på stadion kunne skrevet under på at dette Forest-laget kom til å havne greit inne på øvre halvdel, mens Brentford nok kom til å få mer enn nok med å overleve. Så feil kan man altså ta! Nå ble ikke andre omgang samme festen og kampen endte til slutt 3-1, men åpningen var likevel langt over det mange forventet og optimismen var raskt stigende.
Den stigende optimismen skulle imidlertid ikke vare lenge. Vi hadde fått en liten smakebit allerede før kampen mot Brentford, men det var før kampen mot Palace helvete virkelig brøt løs. Nuno gikk hardt ut mot klubben rundt alt som hadde skjedd (eller ev. ikke skjedd) i sommer og med det skinte også misnøyen mot Edu tydelig gjennom i offentligheten for første gang. Etter kampen var det utbruddet til Nuno som stjal overskriftene og selve resultatet (1-1) mot Palace stod igjen som en parentes. Det alle lurte på nå var hvordan Marinakis ville håndtere dette, kunne Nuno overleve et så pass kraftig angrep på egen klubb og klubbledelse? I realiteten var jo også dette et angrep på Marinakis og han er ikke typen som setter pris på den slags opptreden.
I forkant av neste kamp, mot West Ham, hadde Nuno roet seg noe, han uttalte blant annet at han forventet å fortsette i jobben og det kunne tyde på at det verste var over for denne gang, men det var før vi tapte kampen 3-0… West Ham hadde åpnet sesongen med null poeng og 1-8 på sine første to kamper og Forest-laget var ikke til å kjenne igjen fra det vi hadde sett mot Brentford to uker tidligere. Her var det noe som ikke stemte. En drøy uke senere, og bare fire dager før vi skulle møte Arsenal, kom så beskjeden om at Nuno var ferdig i klubben. Som om ikke det var ille nok ble nyheten fulgt opp med at mannen som skulle overta var den avskiltede Tottenham-manageren Ange Postecoglu. Marinakis hadde møtt Ange under en veldedighetsmiddag i løpet av sommeren og med sin felles greske bakgrunn hadde de helt tydelig funnet tonen. Marinakis lot seg helt sikkert også blende av at Ange bare noen måneder tidligere hadde ledet Spurs til triumf i Europaligaen, samme turnering som han nå drømte om å vinne med Forest.
Der Marinakis hadde latt seg sjarmere var det imidlertid svært få, om noen, Forest-supportere som gjorde det samme. Sjelden har vi sett en mindre passende ansettelse enn dette. En ting var spillestilbruddet fra Nuno til Ange, men her virket det også å være fullstendig kulturkrasj når det kom til klubb og supportere på den ene siden og manageren på den andre. Vi kom fra to managere, i Cooper og Nuno, som begge hadde omfavnet tradisjoner, historie og kultur, og som knyttet sterke bånd til supporterne. Da blir det en overgang å gå til en manager som var mest opptatt av seg selv og sin tidligere arbeidsgiver. Ange var som en gubbe som selv på bryllupsnatta var mer opptatt av eksdama enn den han faktisk delte seng med. Det kunne jo ikke gå bra og det gjorde det heller ikke.
Jo mindre sagt om Ange og hans tid i klubben jo bedre. Han ledet laget i 39 dager og rakk på den tiden å ryke ut av ligacupen, etter å ha tapt 3-2 mot Swansea, samt å ta ett poeng på fem Premier League-kamper. Han innledet med å tape 3-0 borte mot Arsenal, og fortsatte med 1-1 borte mot Burnley, før det ble tre strake tap 0-1 mot Sunderland (h), 0-2 mot Newcastle (b) og 0-3 mot Chelsea (h). I tillegg leverte han en uavgjort (2-2), for øvrig etter en aldeles strålende kamp, borte mot Real Betis og et pinlig hjemmetap (2-3) mot Midtjylland i Europaligaen innimellom disse. Bare 20 minutter etter hjemmetapet mot Chelsea hadde Marinakis heldigvis innsett at sjarmøren var en svindler og at han hadde gjort en stor tabbe når han ansatte han. Ange var historie og inn porten på City Ground kom i stedet en gjeng med gamle kjente.
Gamle helter vender tilbake
Hva var vel egentlig mer passende enn at to av de største heltene og ikonene fra forrige gang Forest spilte i Europa skulle inn på banen og ta hånd om laget? Ian Woan og Steve Stone, Sean Dyche sine to faste assistenter, er vel begge det som må kunne kalles klubblegender. I moderne tid, altså fra siste del av Clough-eraen og fremover, så forsvarer begge disse to greit en plass på tidenes Forest-lag. For alle som slet litt med smaken av Dyche-ball var dermed disse to en fin karamell å få med kjøpet, det sukret overgangen og gjorde smaken litt bedre. Personlig har jeg alltid slitt med Sean Dyche, både fotballen og personen egentlig, og jeg var derfor skeptisk til ansettelse. Jeg så argumentet om at han kunne ha noe for seg i en kamp mot nedrykk, men mente det var altfor tidlig å ansette en såkalt brannslukker allerede i oktober. Når det er sagt så lot også jeg meg sjarmere av den hjemvendte duoen Stone & Woan, så karamellen hadde en effekt. Den gjorde i hvert fall sitt til at også jeg begynte å tenke at dette var akkurat det vi trengte på det tidspunktet. Og kanskje var det faktisk akkurat det vi trengte også, der og da. Perioden under Ange hadde langt på vei ødelagt mye av det både Cooper og Nuno hadde bygget opp og det føltes virkelig som om det trengtes noe spesielt for å knytte bånd mellom manageren og fansen igjen. Sånn sett var de hjemvendte heltene helt perfekte.
Jeg var selv til stedet på deres første kamp mot Porto og du har et rimelig iskaldt Forest-hjerte om du ikke lot deg rive med og kjente litt på følelsene når Woan og Stone kom ut på City Ground for første gang. Det var selvfølgelig ikke helt der opp med når Pearce returnerte som manager, men at det var spesielt er det liten tvil om. Innledningsvis gikk det også veldig mye bedre på banen. Vi innledet med en meget sterk 2-0 seier hjemme mot Porto, etter to straffescoringer av henholdsvis Gibbs-White og Igor Jesus (eller Gud og Jesus om du vil 😉), og med det fikk Dyche Europatoget litt tilbake på skinnene etter Ange-fadesen mot Midtjylland. Vi tapte riktignok den neste kampen borte mot Bournemouth, men etter det gikk vi inn i en ganske fin periode med fem strake kamper uten tap. Det begynt med en ganske solid prestasjon hjemme mot Manchester United, der det til slutt endte 2-2 etter at vi først hadde snudd 0-1 til 2-1 etter to kjappe scoringer fra Gibbs-White og Nicolo Savona i løpet av andre omgangs fem første minutter. Deretter fulgte en litt kjedelig 0-0 kamp borte mot Sturm Graz, med et litt redusert mannskap og en straffebom av Gibbs-White, før vi helgen etter leverte en meget viktig og solid 3-1 seier hjemme mot tabellnabo Leeds.
Før dette møtet med Leeds lå vi under streken, fem poeng bak Leeds, så en seier der var ekstremt viktig. Forskjellen på to og åtte poeng bak Leeds på dette tidspunktet var selvsagt stort og det var også siste kamp før en ny landslagspause, noe som gav det nye regimet skikkelig vind i seilene og en god inngang til en viktig treningsperiode. Når man da fulgte opp med en av sesongens virkelig store kamper borte mot Liverpool i første kamp etter pausen så begynt vel de fleste å tenke at Sean Dyche slettes ikke var så ille. Vi gjennomførte en strålende bortekamp som virkelig kunne måle seg med prestasjonen fra sesongen før. Seieren under Nuno kan man si at var noe heldig, men denne gang vant vi faktisk helt fortjent. Murillo, Savona (igjen!) og Gibbs-White scoret målene og som om ikke 3-0 var ydmykende nok så kunne faktisk seieren vært enda større også; Igor Jesus ble nemlig fratatt en scoring etter en meget diskutabel annullering.
Seieren mot Liverpool ble fulgt opp med en ny 3-0 seier, denne gang mot Malmø FF i Europaligaen. Ryan Yates, Kalimunedo og Milenkovic scoret målene våre og det betydde blant annet at vår kaptein kunne føre opp nok en turnering på sitt «scorecard». Nå har Yates scoret mål i Premier League, Championship, League One og Two, National League, FA-cupen, Ligacupen OG i Europa. Det er en rekord det står respekt av og som han deler med ytterst få spillere. Seirene mot Liverpool og Malmø FF er jo noe som bringer tankene tilbake til slutten av 70-tallet og vi kan vel si at den gamle Clough-eleven her virkelig leverte to resultater som var i gamlesjefens ånd. To motstandere som begge falt på veien mot vår første Champions League-pokal. Det var som seg hør og bør i en sesong der Europa nok en gang stod på agendaen.
Et steg frem eller to tilbake?
Etter dette begynte imidlertid ting å gå litt tråere. Et traurig hjemmetap (0-2) mot Brighton ble riktignok fulgt opp med en viktig 1-0 seier borte mot Wolves etter en scoring av Igor Jesus, men kampen var ikke mye å rope hurra for utover de tre poengene. Noen mener kanskje at varsellampene allerede da så smått var begynt å blinke, men for min del gjorde de det først og fremst etter den neste kampen. I den påfølgende kampen møtte vi nemlig Dyche sin gamle klubb Everton borte på nye Hill Dickinson stadion og det ble definitivt ikke en fest. Vi ble sendt hjem med 0-3 i sekken og selv om en grei borteseier (2-1) mot Utrecht i Europa, etter mål av Kalimuendo og Jesus, og overbevisende 3-0 seier mot Tottenham, etter to mål fra Hudson-Odoi og en rakket fra Sangaré, satt en imidlertid stopp for de mest negative røstene så kunne man nå ane litt murring om at ting ikke gikk helt etter planen. Seieren mot Tottenham løftet oss likevel oppe til 16. plass, foran Leeds og med hele fem poeng ned til West Ham under streken, så situasjonen var jo langt bedre enn den hadde vært under Ange. Vi hadde tross alt ligget under streken med kun fem poeng på åtte kamper når Dyche overtok så det var vanskelig å si annet enn at de hadde levert resultater. En poengfangst på 13 poeng på de åtte første kampene, når Nuno og Ange hadde levert fem på de åtte foregående, var rett og slett ganske solid. I hvert fall på papiret.
For om poengfangsten på papiret var godkjent så var det mer usikkerhet knyttet til det vi levert på banen. Spillemessig gikk utviklingen i feil retning og man kunne jo lure på om resultatene og prestasjonene de første ukene hang mer sammen med at man ble kvitt Ange enn med hva Dyche & co foretok seg. På sett og vis kunne det virke som om vi ble svakere og svakere jo mer tid Dyche fikk med laget. Etter seieren mot Tottenham, som isolert sett var bra, kom i hvert fall en veldig tung periode gjennom julestria. Vi innledet juleperioden med et relativt sedvanlig 0-1 tap borte mot Fulham, før vi fulgte opp med å tape 1-2 hjemme mot Manchester City i det som tross alt var en godt gjennomført kamp. Egentlig hadde vi fortjent å få med oss poeng fra denne kampen og det føltes litt urettferdig når Ryan Cherki sitt sene mål vippet kampen i gjestenes favør etter at Omari Hutchinson tidligere hadde utlignet til 1-1 med sitt første mål for klubben. Det som imidlertid virkelig fikk fart på mølla når det gjaldt den gryende misnøyen mot Dyche var det som skjedd i den påfølgende kampen. Vi hadde levert en svak og sterk kritikkverdig kamp borte mot Everton, men hjemmekampen var enda verre. Vi fortsatt på akkurat samme spor som i bortekampen, hadde 52 innlegg uten å være i nærheten av å score og tapte til slutt helt fortjent 0-2. Den totale mangelen på grep underveis og ingen vilje til justering av ting som ikke fungerte var kanskje det mest skremmende og alarmerende. Dyche av alle burde jo vite at høye baller i feltet kanskje ikke er det smarteste mot Tarkowski & co! Det føltes litt som om vi under Dyche tok et steg frem poengmessig, men samtidig to tilbake spillemessig. På dette tidspunktet var det også begynt å komme rapportert om at spillerne følte seg slitne og tunge etter endeløse løpeøkter på treningsfeltet, men Dyche fortsatt med sitt mantra om at gruppa var dårlig trent, man måtte løpe mer og klage mindre.
Ting ble imidlertid ikke bedre. For om 2025 sluttet dårlig så begynte ikke 2026 noe bedre. Årets første kamp var borte mot Aston Villa og vi ble sendt hjem med 3-1 i sekken. Gibbs-White gav oss på et tidspunkt et lite håp når han reduserte til 1-2 i første halvdel av andre omgang, men vi var i realiteten aldri i nærheten av å få med oss noe som helst fra Villa Park.
Etter kampen mot Villa ventet en ny bortekamp, denne gang mot West Ham i det som på det tidspunktet måtte kunne kalles en skjebnekamp. Nuno hadde begynt å få skikk på gutta fra Øst-London og med en avstand på fire poeng ante de nå virkelig muligheten til å få tettet luka. Forskjellen på ett og syv poeng er ganske formidabelt, både i form av faktiske poeng og den mentale opplevelsen av situasjonen. En seier her ville være en trøkk i trynet for Nuno & co, men kampen startet ikke veldig bra for vår del. Et selvmål fra Murillo gav West Ham ledelsen, men et mål fra Dominguez og en hodeløs inngripen av West Ham-keeperen, med påfølgende VAR-straffe og scoring av Gibbs-White, sikret oss tre meget, meget viktige, om enn noe heldige, poeng. Det resultatet reddet også ræva til Dyche, enn så lenge, for med syv poengs avstand ned til West Ham skal jeg innrømme at jeg på det tidspunktet egentlig tenkte at løpet langt på vei var kjørt for dem.
I de neste ukene røk vi først ut av FA-cupen på straffer mot Wrexham, før vi slet oss til en noe heldig, men likevel sterk 0-0 hjemme mot Arsenal. Deretter tapte vi 0-1 borte mot Braga i en helt grusom kamp i et fryktelig uvær. Tapet til tross så skulle det mye til for at vi ikke gikk videre i Europa, men å gå videre uten å måtte gjennom et omspill var nå utelukket og den ekstra kampbelastningen var noe vi egentlig ikke trengte. Dyche messet stadig om at stallen ikke var god nok og at vi ikke hadde bredde nok til å kjempe på alle fronter så to kamper ekstra var ingen ønskedrøm, verken for han eller spillerne vil jeg tro. Etter fadesen mot Wrexham hadde han til alt overmål kastet dem under bussen og slaktet dem i full offentlighet og det begynt å bli tydelig at spillergruppa ikke var helt fornøyd med situasjonen. Også mange supportere var på dette tidspunktet begynt å bli lei av Dyche. Spørsmålet som nå dukket opp hyppigere og hyppigere var om vi skulle gå for manager nummer fire for sesongen eller å kjøre videre med Sean Dyche? Jeg skal innrømme at jeg på dette tidspunktet var veldig usikker på hva som ville være det beste. Min gamle skepsis overfor Dyche var nå fult og helt tilbake igjen, sjarmoffensiven til Woan og Stone hadde mistet sin effekt og jeg så virkelig ingen fremtid under dette teamet. Samtidig var det heller ikke spesielt fristende å skulle gyve løs med manager nummer fire, det kunne jo egentlig ikke gå bra det heller. Det så egentlig litt stygt ut uansett hva vi gjorde.
En overraskende 2-0 seier borte mot Brentford, etter mål av Jesus og Taiwo, sørget i det minste for å holde avstanden til et vinnende West Ham, samtidig som en meget overbevisende 4-0 seier hjemme mot Ferencvaros sementerte plassen vår som et av de seeda lagene i omspillet i Europaligaen. Enn så lenge hadde vi altså fortsatt hodet over vann, men inn i de første par ukene av februar ble stemningen stadig dårligere. Uavgjort 1-1 hjemme mot Crystal Palace var ikke godt nok i vår situasjon og selv om kampen ble preget av utvisningen til Neco Williams, og vi kanskje kunne vunnet den 11 mot 11, så var dette en kamp vi skulle hatt med oss tre poeng fra. Når kampen så ble fulgt opp med en fryktelig skuffende forestilling og 1-3 tap borte mot Leeds, samt 0-0 hjemme mot fortapte Wolves så var gode råd dyre. Nedrykksspøkelset hadde våknet til liv igjen og selv om vi fortsatt lå tre poeng foran West Ham så var poengtap mot andre bunnlag som Leeds og Wolves absolutt ikke tillitsvekkende. Når stemningen i spillergruppa samtidig også hadde nådd et bunnpunkt var det ikke lenger noen vei utenom, her måtte man gjøre noe. Det skjønte også Marinakis og like etter kampslutt mot Wolves ble noen av de mest sentrale spillerne innkalt til et møte med sjefen sjøl. Der fikk de utløp for sine tanker om situasjon og konklusjonen var krystallklar; Sean Dyche måtte gå! Bare noen få timer etter kampslutt var Dyche ferdig i klubben og manager nummer fire var på vei inn dørene.
Vitor Pereira; En reddende engel eller to nedrykk på samme sesong?
Det var sikkert flere enn meg som ble overrasket når klubben nesten umiddelbart annonserte Vitor Perreira som vår nye manager. Mannen hadde fått sparken i Wolves bare noen måneder tidligere og hadde langt på vei sementert deres nedrykk. Skulle han nå få muligheten til å sende enda en klubb ned? Riktignok hadde vi ikke all verdens tid, omspillkampen mot Fenerbache var bare en uke unna og ligasituasjonen ble stadig mer prekær, men jeg skal innrømme at jeg likevel ikke så den ansettelsen komme. Min første innskytelse var også at dette umulig kunne være en god ansettelse, men etter å ha lest meg litt opp på hva Vitor tidligere hadde gjort, hvordan han ble omtalt, hvilken fotball han stod for og hvilken personlighet han hadde så begynte jeg å skjønne tanken som lå bak. Her hadde Marinakis & co tatt et steg tilbake og gått for en med litt tilsvarende profil som Nuno, i hvert fall utenfor banen, noe som antakelig var helt riktig å gjøre på det tidspunktet. Vitor hadde også tidligere vært manager i Olympiakos så man visste veldig godt hva man fikk.
Skjebnen ville ha det til at Vitors første kamp var borte mot Fenerbache, enda en av hans tidligere klubber, og kanskje dro han fordel av å kjenne klubb, kultur og stadion, ikke vet jeg, men laget leverte i hvert fall en meget solid bortekamp. Murillo, Jesus og Gibbs-White scoret målene som sikret oss en sterk 3-0 seier og langt på vei avgjorde avansementet allerede etter første kamp. Tilbake i England ventet nok en vanskelig kamp i det vi tok imot Liverpool hjemme på City Ground, men vi surfet videre på en bølge av frigjort energi og laget leverte nok en meget god kamp, selv om målene uteble. I det klokka passerte 90 minutter føltes det faktisk litt bittert å bare skulle få med seg ett poeng fra kampen, så når McAllister scoret for gjesten hele syv minutter på overtid var det et hardt slag i trynet. Vi leverte en god kamp, var det beste laget, men stod igjen uten poeng, det er jo ikke helt utypisk for et lag som sliter i bunnen. Selv i Liverpool-leiren innrømmet de at de hadde vært heldige og at det var et aldri så lite ran, det sier vel det meste.
Vi så altså spillemessig bedre ut og kunne ane en forsiktig optimisme rundt Vitor, men likefult uteble det viktigste, resultatene, også i det påfølgende kampene. En ting var at vi tapte returkampen mot Fenerbache, der kan man forstå at inngangen var litt vanskelig når man hadde 3-0 å gå på, men verre var det at vi også tapte den påfølgende seriekampen 2-1, borte mot Brighton etter at Gibbs-White først hadde utlignet Brighton sin tidlige ledelse. Det medførte nemlig at avstanden til West Ham fortsatt bare var på to poeng og nedrykksfaren var i aller høyeste grad fortsatt veldig reell. Særlig skummelt var det siden vi i neste runde møtte Manchester City borte, mens West Ham hadde en langt enklere kamp mot London-rival Fulham. Våre andre nærmeste rivaler, Leeds og Tottenham, hadde også antatt greie hjemmekamper mot henholdsvis Sunderland og Crystal Palace, så dette kunne virkelig blitt en kjip uke der vi både havnet under streken og ble hektet litt av de lagene som lå like over oss.
De fleste av oss regnet nok med at vi skulle tape på Etihad og når Semenyo gav hjemmelaget en oppskriftsmessig ledelse etter en drøy halvtime spill så tenkte i hvert fall jeg at det kom til å bli en tung kveld. Laget vårt ville det imidlertid annerledes. Drøye ti minutter ut i den andre omgangen scoret Morgan Gibbs-White et av sesongens fineste Forest-mål når han utlignet City sin ledelse med et frekt lite hælspark. Oppturen varte imidlertid ikke særlig lenge og bare noen minutter senere var hjemmelaget tilbake i ledelsen igjen, men vi fortsatt å spille bra og laget så klart bedre ut enn det hadde gjort de siste månedene så det var fortsatt ingenting som tydet på at vi hadde resignert. Et snaut kvarter før slutt fikk vi også en fortjent belønning for strevet når Elliott Anderson satt inn 2-2. Mot slutten av kampen var det litt panisk og blant annet Murillo hadde en heroisk redning på streken, men jeg vil likevel si at det ikke var direkte ufortjent at vi tok med oss ett poeng fra Etihad, det var i hvert fall ikke et ran av den sorten Liverpool hadde utsatt oss for snaue to uker tidligere.
Sammenlagtseieren mot Fenerbache tidligere i uken gjorde også at vi var klar for åttedelsfinale i Europaligaen, og mange tenkte nok at vi var litt heldige med trekningen når vi ble satt opp mot Midtjylland for andre gang i løpet av turneringen. Det første møtet hadde riktignok endt med et pinlig hjemmetap i en heller trist affære av en kamp under Ange sin ledelse, men vi kunne vel ikke ryke mot danskene enda en gang? Joda, det kunne vi! Nok en gang ble det en trist affære av en kamp, kanskje like mye på grunn av uværet som selve kampen, men danskene forsvarte seg godt og stjal med seg alle «poengene» etter en sen scoring mot spillets gang. Den påfølgende ligakampen ble heller ingen fest ettersom vi kun klarte 0-0 hjemme mot Fulham i nok en kamp der vi helst skulle hatt full pott.
Det litt overraskende poenget mot City gjorde likevel sitt til at vi holdt hodet over vann, så vidt det var, på litt bedre målforskjell en West Ham. Heldigvis hadde både Tottenham og Leeds avgitt poeng i sine «lette» hjemmekamper og de var dermed også fortsatt på skuddhold. Poengtapet mot Fulham fikk heller ingen store konsekvenser på tabellen, siden alle de tre andre også spilte uavgjort den runden, men både West Ham og Tottenham plukket med seg litt overraskende poeng mot henholdsvis Manchester City og Liverpool, så selv om stillingen på tabellen fortsatt var uendret var situasjonen ikke akkurat betryggende.
Drama på to fronter
Neste seriekamp var derfor det man kunne kalle en 6-poenger, vi skulle nemlig til London for å møte Tottenham, laget som lå ett poeng foran oss på tabellen. Forskjellen på seier og tap var altså to poeng foran eller fire poeng bak. Ettersom det begynte å minke på gjenstående kamper var det en ganske avgjørende forskjell. Før den tid var det imidlertid klart for returoppgjør mot danskene og selv om vi hadde tapt 0-1 hjemme mot dem var ikke oppgjøret over helt enda. Situasjonen i ligaen og det kommende oppgjøret mot Tottenham gjorde imidlertid sitt til at vi måtte gjøre noen tøffe prioriteringer. Vi kunne ikke stille med samme mannskap i begge disse kampene og «førstelaget» måtte spares til Tottenham. Vi stilte dermed til kamp i Danmark med en tilnærmet ny 11’er sammenlignet med den som hadde startet mot Fulham i forrige ligakamp. De eneste to spillerne som startet begge kampene, var Dominguez og Milenkovic. Der Dyche hele tiden snakket ned «reservene» snakket imidlertid Vitor om hvordan vi trengte hele troppen og at kvaliteten på stallen var mer enn god nok. Ifølge Vitor handlet det bare om å få spillerne til å tro på seg selv, få dem til å vise hva de var gode for og å gi dem tillitten de fortjente.
Den nyvunne selvtilliten så også ut til å hjelpe og vi gikk rett i strupen på danskene. Vi var det klart beste laget, dominerte kampen og tok ledelsen med både 1-0 og 2-0 etter scoringer av nevnte Dominguez og kaptein Yates. Dessverre fikk likevel danskene den ene målet de ikke skulle få, og selv om vi fortsatte å være det beste laget og skapte flere solide sjanser, så klarte vi ikke å avgjøre kampen, verken i ordinær tid eller i løpet av ekstraomgangene. Ekstraomganger var absolutt ikke noe vi trengte bare få dager før skjebnekampen mot Tottenham. I utgangspunktet hadde Vitor ønsket å spare flesteparten av de som skulle starte mot Tottenham, men de 30 ekstra minuttene gjorde jo at flere av de spillerne som egentlig skulle hvile faktisk endte opp med å spille langt mer enn planlagt. På den annen side gjorde det også sitt til at vi faktisk hadde mange av de beste straffeskytterne våre på banen når det hele skulle avgjøres. Det samme kunne vi ikke si om danskene… Gibbs-White, Sangaré og Williams scoret på våre tre første straffer, mens samtlige tre dansker som ble sendt frem bommet på sine. Dermed gikk vi seirende ut av straffesparkkonkurransen med 3-0, UTEN av Ortega hadde reddet en eneste straffe!!
Med seieren over danskene var vi klare for kvartfinale i Europaligaen, men vel så viktig var det som ventet i Premier League, nemlig Tottenham og et virkelig nedrykksdrama. Tottenham hadde byttet ut Thomas Frank med Igor Tudor, men hadde absolutt ikke fått den effekten de hadde håpet på. Mange forventet faktisk at han fikk sparken allerede før de møtte oss, men heldigvis var det litt heldige poenget borte mot Liverpool nok til at han fikk fortsette. Hjemmefansen hadde også slått på stortromma før denne kampen, de mobiliserte kraftig og vartet opp med både parade og stor ståhei for å gi ekstra støtte og motivasjon til hjemmelaget. Det var imidlertid fortsatt et tydelig nervøst og preget hjemmelag som møtte opp til kamp. De hadde ikke vunnet en Premier League kamp siden 2025 og var ligaens svakeste hjemmelag, noe som også skinte tydelig gjennom i det som ble vist ute på banen. Vi fremstod både som et tryggere og bedre lag og selv om de innledet brukbart så vokste vi oss etter hvert mer og mer inn i kampen. Når vi da også fikk det første målet, i form av en Jesus heading like før pause, var det egentlig aldri noen tvil om hvor seieren skulle enda. Vi fulgte opp med ytterligere to scoringer, av Gibbs-White og Taiwo, etter pause og kunne med det bokføre sesongens andre 3-0 seier mot Tottenham. På tabellen medførte det at vi passerte dem med to poeng, samtidig som vi også økte avstanden til West Ham ytterligere. Vitor hadde fått sin første tre-poenger i Premier League, fult fortjent, og ting begynt å se bedre ut. Det var fortsatt tett og jevnt i bunn, men vi begynte å se ut som et lag igjen. Etter seieren mot Tottenham fikk vi endelig en vel fortjent pause i form av landskampopphold og en påskeuke hvor det kun skulle spilles FA-cup. Det tror jeg kom godt med for noen og enhver. Det medførte også at Vitor endelig fikk litt tid til å være på treningsfeltet med laget og at ikke alt bare handlet om kamp, kamp og atter kamp.
Når pausen var over var det nok en gang tid for spill i Europa og igjen skulle vi møte en av Vitors tidligere klubber, denne gang Porto. Som i 8-dels finalen var også dette et lag vi allerede hadde møtte tidligere i turneringen. Vi hadde slått dem 2-0 hjemme i Dyche sin første kamp, men bortebane var noe helt annet. Porto er et veldig sterkt hjemmelag og vi fikk kjørt oss ganske kraftig gjennom hele kampen. At vi til slutt kunne reise hjem med 1-1, etter et ganske spektakulært og noe komisk selvmål av portugiserne, må vel sies å være noe heldig.
Diskutable laguttak, avgjørende pauseprat og en skikkelig vårløsning
Før returkampen plukket vi også med oss ett poeng fra hjemmekampen mot Aston Villa, etter at Neco Williams utlignet et tidlig Murillo-selvmål, og selv om ett poeng gjerne skulle vært tre i vår situasjon var det ikke noe å si på resultatet. Dessverre vant både West Ham og Leeds, sistnevnte borte mot Manchester United, så selv om uavgjort mot Villa i seg selv ikke var et dårlig resultat ble tabellsituasjonen likevel forverret. Med en ytterligere forverra tabellsituasjon kom også spørsmålene om hva vi skulle gjøre med den kommende kampen mot Porto. Skulle vi gå all in, det handlet tross alt om en potensiell europeisk semifinale, eller skulle vi gjøre som mot Midtjylland og sende utpå reservene igjen? Etter oppgjøret mot Porto skulle vi møte både Burnley og Sunderland i løpet av en uke. Det var to kamper som virkelig kunne bli nøkkeloppgjør i kampen for tilværelsen og det å gå inn i disse kampene med friske bein kunne være avgjørende. Samtidig er det jo ikke hver dag en klubb som vår har mulighet til å kvalifisere seg for en europeisk semifinale. Det var altså ikke et enkelt valg.
Vitor landet til slutt på en slags mellomting og sendte et ganske sterkt lag på banen. Vi startet med Jesus og Milenkovic på benken, og lot Elliott Anderson, som nylig hadde mistet sin mor, få fri, men bortsett fra det var det et rimelig toppet mannskap som stilte til start. Det ble en jevn og tett batalje mot et godt portugisisk lag, og selv om Gibbs-White gav oss en tidlig ledelse og Porto allerede i det 8 minutt hadde blitt redusert til 10 mann, så stod kampen og vippet hele veien ut. Til slutt kunne vi imidlertid slippe jubelen løs og feire at klubben var klar for en europeisk seminfinale for første gang på over 40 år! Det var en stor prestasjon, men ikke noe vi kunne ta oss tid til å feire særlig lenge, for vi stod foran en våre viktigste uker denne sesongen. Oppgjørene mot Burnley og Sunderland var kanskje muligheten til å skaffe oss litt pusterom foran de avgjørende ukene. Slik situasjonen var kunne vi jo faktisk risikere å vinne Europaligaen, og med det sikre spille i neste sesongs Champions League, samtidig som vi rykket ned og sikret spill i neste sesongs Championship. Det hadde jo unektelig vært en historisk hendelse som hadde vært litt typisk Forest.
Skulle vi unngå dette var nok tre poeng hjemme mot Burnley et must, det var den soleklart enkleste kampen vi hadde igjen, og med tanke på at Leeds skulle møte Wolves, West Ham skulle møte Palace og Tottenham nå hadde bytta ut Tudor med De Zerbi så hadde vi virkelig ikke råd til å avgi poeng i denne. Etter 45 minutter på City Ground ledet imidlertid Burnley 1-0 og stemningen stod ikke akkurat i taket. Personlig stirret jeg nedrykksspøkelset i øynene igjen for første gang på ganske lenge. Jeg hadde egentlig følte meg ganske rolig og trygg, særlig etter at Vitor hadde overtatt. Jeg følte vi spilte så pass bra og virket så pass sterke at jeg egentlig ikke kunne seg for meg at vi ikke tok nok poeng til å holde enten Tottenham eller West Ham bak oss, men etter de første 45 minuttene mot Burnley begynte jeg faktisk å tvile litt, for det så virkelig ikke bra ut. Ikke spilte vi bra og ikke skapte vi sjanser. Det hele minnet altfor mye om ting vi hadde sett før. Gibbs-White har i ettertid også sagt at spillerne var preget av alvoret i situasjonen, det var nervøst og anspent. Heldigvis evnet imidlertid Vitor å ta grep, i motsetning til en del av våre tidligere managere… Hva han sa til spillerne i den pausepraten vet jeg ikke, men ut på banen, i ny formasjon, kom i hvert fall et helt annet lag. Derifra og inn ble egentlig hele sesongen snudd på hodet. I en tilnærmet 4-4-2 med både Jesus og Wood på topp, og Gibbs-White en slags fri rolle ute til venstre rullet vi nemlig over Burnley. Vi gav oss ikke før det stod 4-1 på tavla, Gibbs-White hadde scoret sitt første profesjonelle hattrick og nedrykksspøkelset igjen trakk seg inn i skyggene.
Når vi i tillegg fulgte opp med å spille Sunderland av banen og knuse dem hele 5-0 på deres egen hjemmebane bare fem dager senere, så var det tilbake til hvilepuls for min del. Endelig hadde vi fått litt mål- og resultatuttelling for den spillemessige forbedringen vi tross alt hadde sett under Vitors ledelse. Kanskje hadde vi litt flaks og snublet over en formasjon mot Burnley som virkelig fungerte, men jeg vil uansett trekke frem faktorer som at Vitor igjen hadde fått frem spillegleden, at vi så ut som et lag igjen, at spillerne smilte og at hele troppen virket å ha fått tilbake troen på prosjektet. Mot Sunderland scoret hele den offensive frontrekka, Gibbs-White, Wood og Jesus, og den avsluttende prikken over i’en kom i form av en sen scoring fra vår «Geordie-Maradona» som med det tilegnet et symbolsk mål til sin avdøde mamma. Et sterkt øyeblikk. Disse to seirene resulterte ikke bare i at vi pyntet kraftig på målforskjellen, men de gjorde også sitt til at vi nå lå hele fem poeng foran Tottenham, som var havnet under streken, og tre poeng foran West Ham. Med kun fire kamper igjen å spille gjorde det sitt til at situasjonen i ligaen nå var langt lysere og vi kunne kanskje til og med tillate oss å fokusere litt på de to forestående semifinalene mot Aston Villa.
Klemt inn mellom de to oppgjørene mot Villa var også en bortekamp mot Chelsea, og selv om luken på fem poeng gjorde at man nå kanskje kunne gå all inn i Europa så var det nok fortsatt en del folk som ikke følte seg helt trygge. Det faktum at vår motstander i Europa også hadde en kamp mot Spurs i samme perioden åpnet samtidig for både spekulasjoner og konspirasjonsteorier av ymse slag. Det var nok folk som mente at Villa kom til å legge seg hjemme mot Tottenham, siden det på mange måte var vinn-vinn for dem. En ting var å spare egne spillere, men en seier til Tottenham ville også kunne tvinge oss til å stille toppet mot Chelsea. Villa hadde heller ikke all verden å spille for i ligaen så helt utenkelig var jo ikke tanken. At vi måtte spille kampen vår mot Chelsea på en mandag i samme uke som vi skulle spille en seminfinale i Europa på torsdagen var heller ikke ideelt. Det gjorde heller ikke saken bedre at Villa – Tottenham gikk på søndagen og at de dermed fikk en ekstra dag med hvile.
Det tette kampprogrammet var ekstra utfordrende side vi også slet med mange skader. Hudson-Odoi var ute for sesongen, Murillo var skadet, Ola Aina hadde blitt skadd mot Sunderland og Sangaré var heller ikke 100%. Situasjonen var langt fra ideell og dersom vi kunne gå inn i Chelsea-kampen i trygg visshet om at Tottenham hadde tapt ville det definitivt være en stor fordel. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Villa byttet åtte av de 11 spillerne som startet mot oss i første kamp og gjengen som kom inn leverte ikke akkurat Premier League-standard. I det som ikke kan betegnes som annet en særdeles pinlig opptreden tapte Villa 1-2 hjemme mot Tottenham og dermed var avstanden ned til nedrykk igjen bare tre poeng (til West Ham, som hadde tapt mot Brentford på lørdagen). Det la unektelig mer press på oss før kampen mot Chelsea og mange mente at det var galskap å rullere på laget. Flere mente at vi ikke hadde et annet valg enn å stille så sterkt som mulig.
Overraskelsen var derfor stor når lagoppstillingen kom og den viste at Vitor gjorde det samme som Villa hadde gjort, nemlig å bytte ut åtte av de som startet forrige kamp. Med Villa-sin opptreden mot Tottenham friskt i minne var det mange som mente at det aldri kunne gå bra. Reservene våre viste imidlertid noe helt annet enn Villa sine og etter bare et kvarter hadde pipa fått en helt annen lyd. Taiwo og Jesus scoret hvert sitt mål og vi ledet 2-0 nesten før kampen var i gang. I tillegg så vi ikke ut som en gjeng med reserver som bare skulle møte opp, men vi så faktisk ut som et lag som var kommet til London for å vinne kampen. Chelsea fikk en mulig vei inn i kampen like før pause, når dommer blåste for straffespark etter en stygg hodesmell mellom Abbott og Chelsea-spilleren Jessy Derry, men Matz Sels stod frem og reddet når det gjaldt som mest. Når da Taiwo scoret sitt andre for dagen og økte til 3-0 tidlig i andre omgang var kampen i realiteten avgjort. I ettertid kan man kanskje stille spørsmål ved om det var lurt å gjøre de byttene Vitor gjorde i pausen, der han satt inn både Milenkovic, Anderson og Gibbs-White (i tillegg til at Neco Williams allerede hadde kommet inn for Abbott), det vil vi aldri få svar på. Både Anderson og Gibbs-White var helt sentrale i angrepet som førte til 3-0 og kanskje hadde vi ikke punktert kampen om de ikke hadde spilt, men skaden Gibbs-White pådro i kollisjonen med Chelsea-keeper Sanchez gjorde i hvert fall at han mistet den meget, meget viktige returkampen mot Villa.
Om det ble avgjørende er jo ikke godt å si, men det er i hvert fall ingen tvil om at Gibbs-White var et stort savn, særlig med tanke på den formen han var i. Det å stille opp på Villa Park uten spillere som Aina, Murillo, Sangaré, Hudson-Odoi og Morgan Gibbs-White ble i hvert fall i tøffeste lag. Vi snakker om 4, kanskje 5, spillere som helt sikkert ville startet kampen og jeg vil si at du kan ta 4-5 startspillere ut av hvilken som helst 11’er i Premier League og det laget ville fått problemer. Uansett, vi skal ikke legge skjul på at Aston Villa var gode, som de ofte er mot oss, og vi kan ikke si annet enn at det var fullt fortjent at de til slutt gikk seirende ut av kampen. 4-0 ser stygt ut på papiret, men jeg mener vi skal være godt fornøyd med å ha kommet oss til en semifinale i Europa, det er en stor prestasjon som bare blir enda større når vi ser på bakteppet med kaos, fire managere og en kamp for å redde plassen i Premier League. I tillegg har Europa-eventyret gitt både klubb, spillere og supportere en rekke flott opplevelser og jeg er ganske sikker på at det ikke går 30 nye år før vi igjen skal ut i Europa.
Trygg plass, sesongavslutning med hvilepuls og en gryende optimisme
Etter nedturen i Europa var det raskt tilbake til hverdagen i Premier League og nå var alt fokus rettet mot å berge plassen. Den litt overraskende seieren i London gjorde at vi hadde økt forspranget til West Ham til hele 6 poeng og med det var tabellen også langt hyggeligere lesning. Det var kun de største pessimistene som nå fortsatt var redd for at vi skulle rykke ned, men det skadet uansett ikke å rydde unna all tvil i hjemmekampen mot Newcastle. Siden West Ham skulle møte titteljagende Arsenal var det nemlig god grunn til å tro at et resultat for oss hjemme mot Newcastle offisielt ville sikre plassen også for neste sesong. Kampen stod lenge og vippet på 0-0, et resultat som fort kunne være nok for vår del, men et kvarter før slutt satt Harvey Barnes inn 0-1 for gjestene. Med tap i denne kampen var det sikkert en og annen frynsete sjel som hadde begynt å kjenne litt på nervene igjen, men den eventuelt gryende uroen skulle ikke var lenge. Like før slutt dukket nemlig vår «Geordie-Maradonna» opp og satt inn nok et symbolsk mål når han utlignet til 1-1 mot sitt kjære Newcastle og igjen strakte han hendene mot himmelen i en hyllest til sin mor. Det var nok et fint øyeblikk og med det ebbet også kampen ut. Særlig med tanke på den tunge nedturen laget hadde fått bare noen dager i forveien synes jeg det står respekt av hvordan vi reiste oss, nok en gang uten flere sentrale spillere, og kjempet hjem det som kunne bli et meget viktig og avgjørende poeng i denne kampen. Etter kampslutt var det bare å sette seg ned for å se West Ham ta imot Arsenal og for å gjøre en lang historie, med VAR-drama i fokus, veldig mye kortere, så trenger vi ikke si mer enn at det gikk som det gikk, Arsenal vant 1-0 og vi var med det klare for vår femte strake sesong i Premier League. Det er det bare å applaudere!
Etter opprykket vårt i 2022 var dette første gang vi gikk inn i nest siste runde uten noe å spille for, noe som egentlig var litt befriende og godt. Kanskje var vi bare en dommertabbe unna å ta med oss poeng fra Old Trafford også, men kampen endte til slutt med et 2-3 tap. Målene våre ble scoret av Morato, hans første for klubben, og Gibbs-White, denne gang med ansiktsmaske. Ansiktsmasken hadde han også på seg når han rundet av sin fantastiske vårsesong med å score sitt 15 mål for sesong i den siste kampen mot Bournemouth. Hvorfor han ikke ble tatt ut i Englands VM-tropp vet bare Thomas Tuchel… Kampen endte til slutt 1-1 og dermed må vi fortsatt helt tilbake til 2015 for å finne siste Forest-seier mot Bournemouth. Det må vi gjøre noe med neste sesong!
Det ble til slutt en lang, kaotisk og slitsom sesong, for hele klubben, både spillere og fans. En sesong preget av høye topper og dype daler, som til slutt endte godt. Vitor kom inn, snudde den negative trenden og reddet sesongen. I mine øyne ble det egentlig en fin vår, både spillemessig og resultatmessig. Seminfinale i Europa å spille i neste års Premier League må klassifisere som en ok gjennomført sesong? Noen tenkte kanskje at vi var kommet i toppen for å bli etter fjorårssesongen, men personlig var jeg forberedt på en liten sportslig nedtur. Det gjaldt særlig når det ble klart at det ble Europaliga i stedet for Conference League. Jeg mener jeg tippet oss på ca. 12 plass før sesongstart og jeg skrev i hvert fall følgende i fjor på dette tidspunktet: Vi mangler bredden som våre konkurrenter har og realistisk sett er vi ikke et topp 6-lag pr i dag. Om vi ser på stall, økonomi og forutsetninger mener jeg det er mer riktig å sammenligne oss med lag som Bournemouth, Fulham, Brentford, Palace osv., altså den gruppen av lag som egentlig hører hjemme sånn ca. mellom 8-12 plass. Jeg tenker også at det er et ok utgangspunkt foran neste sesong.
Jeg står fortsatt for det jeg skrev i fjor, realistisk sett er nok plassen fra 8-12. plass sånn omtrent der vi hører hjemme (selv om Marinakis sikkert ikke er helt enig…) og med tanke på det kaoset vi har vært gjennom i år, med blant annet fire managere, og den ekstra belastningen vi har hatt med spill i Europa, så tenker jeg faktisk at 16. plass, fem poeng over nedrykk og bare fire poeng fra 12. plass slett ikke er helt krise. Det er lett å tenke at sesongen har vært en fiasko, kun preget av rot og skandaler, men selv om noe helt klart har vært skandaløst så føler jeg vi landet greit på beina til slutt. Neste år er det vår tur til ikke å spille i Europa, noe hele ni av våre konkurrenter skal, og det vil garantert telle i vår favør. At mindre klubber som Bournemouth, Brighton og Palace er blant de som skal ut i Europa gjør ikke fordelen mindre. Dette er klubber som verken har bredden eller erfaringen til de store og det vil garantert merkes på prestasjonene i ligaen. Vi var åtte poeng fra øvre halvdel og 9-10 poeng fra å kvalifisere oss for spill i Europa etter tidenes kaossesong, det er en avstand som ikke bare er mulig å tette, men som jeg faktisk også tror vi kommer til å tette. Her og nå føler jeg meg egentlig ganske trygg på at vi neste sesong havner på øvre halvdel og jeg tror også det skal være fult mulig å kjempe om spill i Europa igjen, enten ved at vi sikter oss inn mot EL-sjiktet i Premier League eller ved at vi vinner en av de hjemlige cupene.
Fortsatt gjenstår det selvsagt å se hvilket lag vi stiller, dersom vi mister 2-3 av våre viktige spillere så kan det bli tungt, men i skrivende stund tror jeg egentlig ikke Marinakis vil slippe mer enn en av våre nøkkelspillere og at det blir med et salg av Elliott Anderson. I skrivende stund ser det ut til at han havner i Manchester City, men at det kommer til å bli en rekordstor overgangssum. Jeg håper det gjør at vi klarer å beholde Morgan Gibbs-White i hvert fall en sesong til, det tror jeg vil være av stor betydning. Jeg håper også at vi klarer å forvalte Anderson-pengene på en god og fornuftig måte, det vil virkelig gi oss mulighetene til å vokse som klubb og ta ytterligere steg. Vitor har selv sagt at hans primære ønske er å beholde størsteparten av den troppen han har, for den er bedre enn sitt rykte, og at han ikke vil gjøre for mange endringer. Det snakkes om at vi trenger 3-4 nye spillere for å få en bedre balanse i troppen og det virker fornuftig. Av erfaring vet vi at vi ikke skal ta noe for gitt når det gjelder Forest, men jeg tror personlig også det er helt riktig å bygge videre på det vi har og håper vi slipper både overgangskaos og annet kaos denne sommeren. Dersom vi faktisk klarer å nøye oss med et salg av Anderson, bruker pengene fornuftig og ikke henter mer enn en håndfull med spillere, der vi tenker mer kvalitet enn kvantitet, så tror jeg vi kan se frem til en meget spennende og fin sesong neste år.
