Supportercupen 2026

Tradisjonelt så avslutter supporterklubben vår sin sesong ved å delta i SBF sin
supportercup. I år hadde dessverre ikke med et lag i veteranklassen, så vi måtte stole
på laget i den ordinære turneringen. Og vi hadde et godt lag som vi hadde troa på.
Unggutta fra Gjøvik var nå blitt et år eldre og det var ventet store ting fra dem. For
min del ble det første gang på mange år der jeg ikke deltok. Men jeg og min sønn på
11 år tok turen fra Ålesund, som er fjerde året på rad han er med.

Vi hadde blitt satt i en gruppe med fem lag. Det betydde at vi fikk hele fire kamper i gruppespillet. Ettersom vi hadde ambisjoner om å gå langt, var det godt å ha med en bred tropp bestående av hele fjorten spillere.

Første kamp var tidlig, allerede kl 9. Vi manglet Viktor til første kamp, som hadde fått lov til å komme til kamp nr to. Kampen var seig, der vi absolutt var det beste laget og fikk en skåring tidlig i kampen. Etterhvert får vi to skåringer til og ser ut til at vi har god kontroll. Arsenal scoret så på en sjelden visitt, som stresset oss noe. Men vi ror det i land og får en god start på cupeventyret. I neste kamp skulle vi møte Wimbledon, som var kjent som et fysisk sterkt lagt, ikke ulikt et Wimbledon fra 90-tallet med Vinnie Jones i spissen (men ikke som spiss). Viktor var nå kampklar og motivasjonen var på topp. Men her skulle vi virkelig slite for poengene. Vi skåret først og trodde der at kampen skulle gå vår vei. Men når Wimbledon skårer og er virkelig farlige på sine overganger. Vi får roen i laget og pusher på for en seierskåring, noe som vi får. Når så Wimbledon pusher for en utligning setter våre to forsvarskjemper inn støtet og kontrer begge to, der August gir en flott assist til Jonas, som setter spikeren i kista. 3-1 og selvtilliten er skyhøy.

I tredje kamp er det Leeds som er på andre banehalvdel. Ettersom supportercupen hadde nå vart noen timer, hadde vi fått et lite innblikk i kampene. Leeds var ikke helt ufarlige, og vi måtte ta de på alvor. Kampen blir noe rotete fra vår side, men vi har fokus på å ikke slippe de til for mange sjanser. Vi holder nullen og scorer to, og vinner fortjent 2-0. Vi hadde nå tre av tre seiere.

I siste kamp i gruppespillet viste det seg at det kunne bli jevnt om de første plassene i gruppa. Motstander Sunderland (eller Tromsø?) hadde to av tre seiere, kun tapt mot Wimbledon, som på sin side hadde tre seiere. Både Wimbledon og Sunderland ville derfor gå forbi oss om vi tapte for Sunderland. Og det er som «Murphys law», der dersom noe kan gå galt, så vil det gå galt. Sunderland scorer i siste spilleminutt og tar derfor seieren i kampen og i gruppa. Vi ender som nr 3 i vår gruppe, men er heldigvis blant de beste treerne og kommer videre til 16-delsfinale.

Etter fire tøffe kamper som har gitt våre spillere hard medfart, er vi altså videre fra gruppa. Her møter vi Stoke, som vant sin gruppe etter å (kanskje noe overraskende) slått Cheltenham i siste kamp i gruppespillet. Medfarten har gjort at Jonas har fått en kjenning i leggen, mens Joakim og Viktor ønsket å hvile i denne kampen. Vi starter derfor med far og sønn Gulbrandsen, far Vegard i forsvaret og Peder på topp. Og begge er sterkt delaktige til vi komfortabelt gikk opp i en tomålsledelse. Stoke scorer mot slutten og gjør avslutningen på kampen noe mer nervepirrende, enn det vi ønsker. Men vi er det beste laget og vinner fortjent. Nå venter 8 delsfinale.

Her møter vi et Manchester United 1 lag som har gått ubeseiret gjennom gruppespillet og som slo Blackburn 4-1 i 16-delsfinalen. Her møter vi en overmakt, kanskje ikke på ferdigheter, men krefter og energi. Vi sliter med å komme til gode sjanser og når vi også slipper inn mål, ser vi at håper svinner. Vi får et trøstemål, som pynter resultatet til 1-4.

Vi var dermed slått ut. Hadde vi vunnet en kamp til, så ville det ha blitt to kamper til ettersom det spilles også bronsefinale (selv om bronsefinalen tradisjonelt spilles som en straffekonk). Jeg antok at dette Man U laget ville vinne hele greia, men de tapte overraskende nok mot Liverpool (som de hadde slått i gruppe spillet) i semifinalen. Man U tapte også bronsefinalen på straffer mot West Ham, og endte dermed uten pokal. Finalen mellom Ipswich og Liverpool var det førstnevnte som stakk av med seieren. Gratulerer til «The Tractor Boys».

Alt i alt var det en meget solid gjennomføring, der vi biter godt fra oss. Vi tapte mot et bedre lag og kan derfor ikke være misfornøyde. Vi stilte med et fantastisk godt lag, der alle støttet hverandre. Kanskje ble det brukt for mye krefter de første kampene, for gruppa vår var ekstrem tøff. Vi scoret mange mål, slapp unna alvorlige skader og viser at vi har noe i supportercupen å gjøre. Noe av det aller kjekkeste er å treffe såpass mange herlige Forest supportere. Setter veldig stor pris på at så mange kommer og ser på kampene og slår av litt Forest prat. Vi er en skikkelig god gjeng.

Neste år er målet å stille lag i veteranturneringene. Gutta til Steve som bor i Nottingham, har allerede spurt meg når neste års turnering blir. De er klare. Så alle fotballspillende 40+ åringer, dere har et år på å komme i form.