Nottingham Forest

          Supporters Club of Scandinavia

2017-18: En vellykket fiaskosesong

Det er ikke langt fra sannheten om vi sier at det i fjor nesten var større grunn til å heise flagget 18. mai enn dagen før. Det var nemlig dagen da Evangelos Marinakis hadde løst ut Fawaz og tatt full kontroll over klubben vår. En gresk kjeltring med mistanker om alt fra bestikkelser til sprenging av bakerier hengende over seg, var det virkelig noe å heise flagget for? Ja det føltes slik, og det sier vel en hel del om hvor desperate og frustrerte vi var blitt når selv en gresk kjeltring ble mottatt som en befrielse. Alt var rett og slett bedre enn kjøleskapskongen fra Kuwait. Med nye og seriøse folk inn var dette sesongen der ting endelig skulle snu. Nå skulle Nottingham Forest tilbake på kartet av andre grunner enn ubetalte regninger og håpløse Twitter-tirader. Det var nye tider i skogen…

Nye tider i skogen – grekerne kommer!

 «What we have achieved in national and European football with Olympiacos FC, we want to duplicate with Nottingham Forest…We want to rekindle Forest’s past success and we are committed to the club for the long-term. What the club needs is a solid and time-tested management, a professional board, and above all, the best possible football management and players», lød det blant annet i pressemeldingen som ble sluppet i forbindelse med overtakelsen. Fine ord og store drømmer, noe vi har blitt godt vant til gjennom mange år med Fawaz, men håpet var der jo alltid. Et håp om at det en gang skulle vise seg å være noe mer enn bare vidløftige drømmer og tomme ord. Så også denne gang.

Det begynte da også lovende. De fagre ordene ble fulgt opp av noe som kunne minne om både handlekraft og en langsiktig plan, for samtidig med kunngjøringen om overtakelsen kom også nyheten om at Marinakis allerede hadde begynt arbeidet med å stable på bena en sårt tiltrengt klubborganisasjon. Den kjente idrettsadvokaten Nicholas Randall gikk inn som styreforman, Ioannis Vrentzos, som ble med på lasset fra Olympiakos, tok rollen som administrerende direktør, den tidligere økonomidirektøren til Norwich, Samantha Gordon, skulle ta hånd om pengesekken og David Cook, med erfaring fra blant annet Everton og flyselskapet Etihad, tok over som markedsdirektør. Plutselig hadde vi altså fått på plass folk i viktige roller og ikke nok med det, men det var også dyktige folk med solide CV’er og erfaring fra toppfotballen. Vi kunne så smått se konturene av noe som minnet om en seriøs fotballklubb igjen og da var det kanskje også berettiget å tro på at tiden som en rik manns leketøy faktisk var forbi?

Men hva med managerrollen da? Et spørsmål som jo alltid dukker opp med nye eiere er; Hva skjer med manageren? Ville grekeren ta med seg en av sine egne? Ville han kanskje gå for noe mer kontinentalt eller ville Mark Warburton faktisk få sjansen til å vise hva han hadde å bidra med. Vi trengte heldigvis ikke vente lenge på svaret på det spørsmålet heller; Kontrakten med sportsdirektør Frank McParland var forlenget og klubbens nye ledelse uttalte at de hadde full tillit til manager Mark Warburton og hans fotballfilosofi. Så da skulle vi kanskje endelig få oppleve en viss form for stabilitet i klubben vår igjen? Kunne det tenkes at vi skulle fullføre en sesong med en og samme manager til en forandring? Vel, veien frem dit var fortsatt lang, men ting så i det minste mer lovende ut enn på lenge.

En sommer - mange høydepunkt.

Samtidig som klubben virket å ta stadig nye og gode valg utenfor banen steg også optimismen hos oss supportere. I begynnelsen av juli kunne vi lese at klubben hadde solgt over 16 000 sesongkort, det høyeste antallet så langt dette århundret og mer enn 4500 var enten helt nye eller supportere som vendte tilbake etter å ha vært fraværende de siste sesongene. Kanskje var de gode tidene virkelig på vei tilbake til City Ground? Drømmen virket i hvert fall hakket mer realistisk enn under Fawaz.  

Sommeren gikk, vrakgods forsvant, Joe Worall ledet England til seier i Toulon Turneringen og Ben Brereton skrev både under på ny kontrakt og scoret 3 mål som bidro sterkt til at England vant U19 EM. Dessuten spaserte den ene nye spilleren etter den andre inn portene på City Ground. Flere av dem virket også svært så spennende, i hvert fall på papiret. Vi gikk gjennom treningskampene uten tap og selv om Middlesbrough sprengte banken og løste ut salgsklausulen på 15 millioner pund for Assombalonga, så var det en positiv stemning rundt klubben frem mot seriestart i begynnelsen av august. Det gikk vel så langt at Morten Jørgensen, Warburtons fremste våpendrager, lovet opprykk, eller i hvert fall playoff om jeg ikke husker feil. Dette kunne jo ikke gå galt...

Millwall hjemme - et forvarsel?

Første kamp. Hjemme på City Ground en fredagskveld i august, på TV mot nyopprykkede Millwall. Tre enkle poeng mente de fleste av oss. Åpningskamper er imidlertid noe for seg selv, de lever ofte sitt eget liv og selv om vi tok med oss poengene etter en flott debutscoring av Barrie McKay, så fikk vi kanskje allerede der et tidlig forvarsel om at Warburtons lette og småvokste teknikere ikke var helt klare for den fysiske fotballen som ofte møter en i Championship. I hvert fall slet vi mer enn de fleste hadde drømt om på forhånd og det er ingen tvil om at seieren var av det heldige slaget. I de påfølgende kampene fikk vi imidlertid se Warburtons gutter senke gamleklubben Brentford i en 7-målsthriller, opprykksfavorittene Middlesbrough, med Assombalonga på laget, ble sendt hjem fra City Ground med et 2-1 tap i bagasjen og vi slo Premier League-laget Newcastle ut av Ligacupen etter 3-2 seier på bortebane. Vi spilte offensiv fotball, målene trillet inn fra den ene nykommeren etter den andre og spillere som McKay og Kieran Dowell så ut som en million. Hver. Minst. At vi hadde slitt mot Milwall og gått på en smell borte mot Barnsley på en grå tirsdagskveld var det få som heftet seg med, vi var i rute. Endelig skulle vi kjempe i toppen og ikke bare det, vi skulle gjøre det på den riktig måten også, med offensiv og feiende flott fotball.

Det neste lille skremmeskuddet var imidlertid like rundt hjørnet; Leeds hjemme på City Ground. Et Leeds-lag vi egentlig hadde hatt et godt tak på de siste årene. Denne gang var det imidlertid menn mot smågutter. Warburtons ambisiøse stil ble en enkel match for et aggressivt og fysisk tøft Leeds-lag. Når kampen var over stod det 0-2 på tavla og nok en gang hadde vi altså fått problemer med en fysisk og aggressiv motstander. Vi hadde også vist frem et oppbyggende spill som vel i beste fall kunne kalles naivt og var blitt grundig avslørt på området. Den første uroen kom nok snikende hos enkelte. Slik kunne vi ikke fortsette å spille i Championship. Det ville ikke gå. Enkelte andre av oss, undertegnende inkludert, hadde fortsatt tro på prosjektet og så det kun som et midlertidig steg tilbake. Vi hadde rett nok spilt naivt og blitt avkledd, men var det ikke bare et meget godt Leeds-lag vi hadde møtt? Dette ville ordne seg så lenge Warburton fikk tiden han trengte ble det sagt.

Lettbente og små – skepsisen øker.

Den kommende måneden ble imidlertid tøff. Den ene opprykksfavoritten etter den andre stod i kø, og selv om vi tok med oss en 1-0 seier borte mot nylig nedrykkede Sunderland, så tapte vi 4 av 5 ligakamper etter Leeds-kampen, i tillegg til at et ungt Chelsea-lag gav oss en skikkelig ørefik (5-1) og sendte oss med det hodestups ut av Ligacupen. Spørsmålstegnene ble etter hvert større og større, og selv om vi ofte var fullt på høyde spillemessig og skapte bra med sjanser, fremstod forsvarsspillet som mildt sagt bekymringsverdig. Våre lettbente små teknikere fremstod som akkurat det, lettbente og små, for små og for lettbente. Warburton virket kanskje også å ha en litt for romantisk og naiv tilnærming til det hele og skeptikerne ble stadig flere, selv om flertallet av oss fortsatt ba om tid og tålmodighet. Warburton hadde tidligere vist at han kunne lykkes med sin stil, og det med mindre klubber enn oss, påpekte vi. Den forventede progresjonen gikk kanskje ikke like fort som vi hadde håpet på, men nok et managerskifte var i hvert fall ikke det vi trengte. Tid og tålmodighet var løsningen sa vi. Det kommer aldri til å lykkes, det funker ikke i Championship, sa de andre.

Vel, høsten gikk og vi vant og tapte, litt om en annen, men tapene var flere enn seirene og vi falt, sakte, men sikkert nedover på tabellen. I enkelte kamper, særlig der motstanderne ikke hadde gjort forarbeidet sitt og møtte oss med en litt tilsvarende naiv tilnærming som vi selv ofte ble beskyldt for å bruke, fikk vi se hva som bodde i laget. QPR hjemme var en festforestilling, da fikk vi virkelig se Warburton-fotball på sitt beste. Vi rullet opp det ene angrepet etter det andre, hurtige overganger, løp i bakrom og fine kombinasjoner. Vi gav oss ikke før vi hadde sendt Ian Holloways gutter tilbake til London med 4-0 i sekken. Det var slik det skulle være. Det var slik Warburton ville vi skulle fremstå. Dessverre var ikke alle motstandere like naive som QPR. Championship er en fysisk og tøff liga og de fleste managerne virket etter hvert å ha fått med seg hvordan vi skulle stoppes. Vi rundet av 2018 med å ta 4 av 18 oppnåelig poeng i desember. Langt fra det en hadde forestilt seg og langt fra det vi drømte om i juli, men akkurat det er vel ikke akkurat noe nytt. Høye forventninger med påfølgende skuffelser er vi vant til. Det samme gjelder managerskifter. Det kan vi mer om enn de fleste og på selveste nyttårsaften var det slutt for Mark Warburton også. Det nitriste juleprogrammet som toppet seg med 0-1 hjemme mot Sunderland var dråpen, og vi klarte altså heller ikke denne gang å gå gjennom en sesong med en og samme manager. Ikke siden Billy Davies fullførte 2010-11 sesongen har vi fullført en sesong med samme manager og 2010 er siste kalenderåret vi kun har hatt en manager. I løpet av årene fra 2010 til 2018 har vi hatt 15 managere! Det sier vel egentlig det meste om hvor skoen har trykket. Suksess krever stabilitet, så enkelt, så vanskelig.

Personlig synes jeg det er trist at ikke Warburton lykkes med prosjektet sitt, og selv om jeg er enig i at han hadde sine svakheter og at han kanskje hadde en litt for naiv tilnærming til Championship denne gang, så likte jeg tankene hans rundt både spillet og ønsket om å bygge et lag med en stamme av unge og lovende spillere. Han har lykkes tidligere med mindre klubber enn oss, men kanskje var akkurat det problemet denne gang; Kanskje gjorde det faktum at vi i utgangspunktet er en større klubb og det faktum at han hadde mer midler til rådighet sitt til at han tok det hele et steg for langt denne gang? Kanskje ble troen på spillernes ferdigheter litt for stor og tilnærming til det taktiske hakket for naiv? Ikke vet jeg, men jeg vil fortsatt hevde at jeg tror han kunne ha lyktes om han hadde fått mer tid. Jeg tror ikke vi hadde rykket ned i år om han hadde fortsatt og jeg tror et overgangsvindu eller to til kunne vært «redningen», selv om det helt sikkert hadde gitt oss enda flere lettbente teknikere. Han måtte jo etter hvert ha skjønt behovet for en Ben Watson han også.

Nytt år - nye managere, igjen!

Uansett, når nyttårsrakettene stilnet hen og kalenderen viste 2018 var Warburton historie. Vår alltids trofaste midlertidige redningsmann, Gary Brazil, stod som vanlig klar. For tredje gang tok han hånd om laget etter at en manager hadde blitt sparket. Han innledet med et solid bortepoeng i Leeds, etter en defensiv opptreden som i hvert fall ikke var tatt ut av Warburtons bok. En snau uke etter det igjen var det klart for det som vel må betegnes som denne sesongens store høydepunkt. Direktesendt på TV fikk vi se et Forest som nesten minnet om de gode gamle årene under Brian Clough. Et reservepreget, men likevel sterkt, Arsenal-mannskap ble rett og slett ydmyket at et ungdommelig Forest-lag som virkelig sprudlet denne søndagen. Arsenal møtte oss med enn litt QPR-aktiv tilnærming, og der Leeds-kampen definitivt ikke var hente fra Warburtons bok viste vi denne gang frem en forestilling Warburton garantert ville vært stolt over. To scoringer av Eric Lichaj, samt et straffespark hver av Dowell og Brereton, gav oss en fult fortjent 4-2 seier over de regjerende FA-cup mesterne. Forest var på alles lepper og i alle aviser for en kort periode. I en dag eller to føltes det som å skru tiden 30-år tilbake. Den gang en seier over Arsenal var vanlig kost, den gang vi viste oss frem på tippekampen med offensiv og fartsfylt fotball, den gang Nottingham Forest var et lag å regne med. En fest varer imidlertid ikke evig, hverdagen kaller raskt og etter noen dager var alt som normalt igjen.

Dagen etter festforestillingen mot Arsenal var ny permanent manager på plass. Den gamle Middlesbrough-sjefen Aitor Karanka hadde nok latt seg imponere over kampen mot Arsenal og satt dermed navnet sitt på en 2,5 års kontrakt. Han uttalte at han hadde ventet lenge på den rette jobben og at han nå endelig hadde funnet den. Når Karanka tok fatt på jobben lå vi på 14 plass, 11 poeng bak playoff og de fleste var vel innforstått med at sesongen mer eller mindre var over. Det var langt opp og det var langt ned, så alt tydet på at det handlet om å bygge med tanke på neste sesong, men var Karanka riktig mann da? En mann som først og fremst var kjent for stram defensiv organisering og lite scoringer. Det første kunne komme godt med, men hva med den positive offensive fotballen som Forest skal spille og som Nicholas Randall hadde gått langt i å love at skulle ligge i bunn for den nye satsningen? Nå som publikum var på vei tilbake og vi igjen hadde fått en positiv stemning i og rundt klubben var kanskje ikke stram organisering og defensiv fotball det en helst ville høre snakk om. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at dette ofte er en forutsetning for å lykkes i Championship. Vi kunne uansett ikke gjøre annet enn å gi det en sjanse og Karanka hadde tross alt vist tidligere at det funket.

Deadline-day – full panikk eller kontrollert handlekraft?

Det sies også at en av grunnene til at McParland og Warburton fikk sparken var at man ønsket en endring i overgangspolitikken. Man ønsket mer erfaring og mer tyngde inn i troppen, i stedet for enda flere små lettbente skotter som enkelte fryktet. Det er vel heller ingen tvil om at laget skrek etter ledertyper med litt pondus og rutine. Forsvaret vaklet og midtbanen ble altfor ofte overløpt. Men dagene gikk og Karanka forhastet seg ikke. Deadline-day nærmet seg faretruende uten at en eneste ny spiller kom til, men etter tap mot Hull i FA-cupen og et ydmykende 0-3 hjemme mot Preston i løpet av noen få dager i slutten januar virket det som om sjefen hadde fått nok.

Jeg vet ikke om det var opptredenen mot Preston som skremte Karanka, men sjelden har vi vel sett en så aktiv deadline-day som den vi fikk oppleve i år. Ut portene forsvant blant annet spillere som Carayol, Mills, Henderson og Traore uten at noen felte mange tårer av den grunn, og samtidig hentet vi inn tilsammen 10 spillere i løpet av januars siste timer og den første uken i februar. Alle overgangene virket kanskje ikke like gjennomtenkt, men Karanka viste i det minste handlekraft. Han signaliserte at han slettes ikke var fornøyd med det som var vist så langt og han tok også tak i problemet med manglende lederskap, erfaring og tyngde sentralt i banen. Inn kom spillere som Ben Watson, Jack Colback, Adlene Guediora og Lee Tomlin, alle spillere som tidligere har prestert i Championship og som brakte inn sårt tiltrengt tyngde og erfaring i midtbaneleddet. Sportslig hjalp det imidlertid lite, de påfølgende 4 kampene endte med to uavgjorte og to tap, og med det hadde vel selv de mest urealistiske drømmere lagt bort alt håp om playoff denne sesongen. I stedet begynte enkelte å se nedover på tabellen. Den nedrykksstreken som hadde vært på trygg avstand virket kanskje ikke like langt borte lenger og frykten for en reprise av fjoråret lå og lurte i det fjerne.

Inn i rekordbøkene – takk for alt Chris Cohen!

Avstanden var imidlertid ikke prekær og lagene under oss imponerte slettes ikke de heller, så akkurat den trusselen ble aldri noe mer enn en viss uro for de aller største pessimistene blant oss.  Våren var likevel ikke egnet til å skape tro og håp i forhold til fremtiden. Når vi møtte Ipswich hjemme på City Ground den 14. april hadde vi ikke scoret siden Matty Cash avgjorde til 2-1 i det 79 minutt hjemme mot Birmingham den 3. mars. Vi hadde altså gått mer enn 3 måneder, 6 kamper og 11 minutter, uten scoring og var mindre enn 90 minutter unna å sette ny klubbrekord. Til pause ledet Ipswich 1-0 og elendigheten så ikke ut til å ville ta noen ende, men når klubbrekorden etter hvert var et faktum så var det akkurat som om ting løsnet, for kun minutter etter at Karanka hadde skrevet seg inn i historiebøkene ble Ben Brereton felt i straffefeltet. Han reiste seg opp, børstet av drakten og banken selv ballen inn helt nede i hjørnet, stang inn og 1-1 i det 89 minutt. Med den scoringen snudde kanskje marginene, for få minutter etterpå, dypt inne i overtiden dukket i hvert fall Brereton opp igjen. Denne gang fant han Joe Lolley på bakre stolpe og dermed stod det plutselig 2-1. Vi snudde altså kampen i løpet av et par-tre hektiske overtidsminutter og hele City Ground eksploderte i lettelse, ikke minst spillerne selv som nok hadde begynt å føle litt på presset. Med 3 poeng der og ytterligere 4 poeng i løpet av de siste 4 kampene ebbet sesongen ut. Karanka lot City Ground få si et velfortjent takk for innsatsen til Chris Cohen, en spiller som i over 300 kamper virkelig har blødd for drakten, men utover det var det ikke nevneverdig mye mer å ta med seg fra sesonginnspurten. Vi endte sesongen på 17 plass med 53 poeng, 4 plasser opp og 2 poeng mer enn foregående sesong, men likevel ikke akkurat det vi hadde sett for oss tilbake i august.

Sportslig fiasko – vellykket sesong?

Til tross for den sportslige nedturen og nok et managerskifte vil jeg likevel si at sesongen ikke har vært helt mislykket. På mange måter kan man kanskje til og med si at den har vært vellykket. Den har i hvert fall vært et sjumilssteg i riktig retning på enkelte områder. For det første står klubben bedre rustet utenfor banen enn hva den har gjort på mange, mange år. Marinakis og hans folk har virkelig klart å stabilisere det synkende skipet, vi har tettet hullene Fawaz laget og jeg føler vi er i bedre stilt enn på veldig, veldig lenge. Borte er klovneriene til Fawaz i sosiale medier. Marinakis verken ser eller hører vi noe særlig til, noe som i mine øyne er et godt tegn. Han overlater ansvaret for den daglige driften til folk som vet hva de driver med og jeg tror vi er i gode hender, til tross for Marinakis sitt noe frynsete rykte. Så lenge Randall & co får gjøre jobben sin i fred så kan Marinakis gjerne spise lunsj på all verdens bakerier i Athen for min del.

Grunn nummer to til at jeg ser på sesongen som delvis vellykket er det som har skjedd på tribunene. En uttalt ambisjon fra klubbens nye ledelse var å bringe folket tilbake på tribunen og å styrke klubbens posisjon i nærområdet. Der Fawaz sitt håpløse regime førte til at klubben fikk et stadig mer frynset rykte og stadig flere vendte klubben ryggen har man nå tatt grep for å vinne fansen tilbake. Reduserte priser er selvsagt en viktig årsak, men også at klubben i større grad virker å ta fansen på alvor er en vesentlig faktor. Man har fått en dialog mellom klubb og fans som også gjør at man har fått tro på at alle drar i samme retning. Alle vil det samme. Alle vil klubbens beste. At tilskuertallene for første gang på lang tid faktisk har økt til tross for den sportslige motgangen vi har hatt kan jo ikke være annet enn et solid bevis på at det nye regimet har gjort veldig mye riktig på dette området.

I den sammenheng vil jeg også trekke frem gjengen som står bak Forza Garibaldi. De startet opp i 2016 med et ønske om å skape en ny og mer positiv stemning rundt klubben og da særlig under kampene. Det er sikkert delte meninger om virkemidlene, og de bryter til en viss grad med tradisjonell britisk supporterkultur, men samtidig må en ta innover seg at supporterkulturen er i endring. Den preges i stadig større grad av en mer latinsk orientering rundt store deler av verden og en kan jo ikke si annet enn at det de vartet opp med før kampen mot Derby var et flott skue. Jeg håper de fortsetter og jeg håper de blir enda flere. Jeg vil gjerne se både skjerf, flagg og tifo på City Ground. Et fullsatt City Ground badet i rødt og hvitt, det blir ikke bedre enn det!

Akademiet – klubbens redning og klubbens fremtid.

Den tredje og siste grunnen til at jeg mener vi kan se på sesongen med positive øyne er den stadig tilbakevennende suksessen til vårt strålende akademi. Gary Brazil og folkene hans gjør rett og slett en ubetalelig jobb for klubben vår. Klubbstørrelse og ressurser tatt i betraktning kan det ikke være mange klubber i England som har et bedre akademi enn oss. Denne sesongen hadde vi 5 spillere fra akademiet som spilte mer enn halvparten av årets ligakamper, det kan ikke være mange andre klubber i Championship som matcher den statistikken. I tillegg har vi jo også fått tilført helt nødvendige millioner gjennom salg av spillere som også kommer fra egne rekker de siste årene, så jeg tørr egentlig ikke tenke på hvor vi hadde vært uten akademiet vårt.  Det aller beste er imidlertid at det ikke stopper her. Det er flere på vei.

Vi fokuserer på utvikling fremfor resultater og spiller derfor ofte med veldig unge lag både på U23 og U18, og det gir resultater for spillerutviklingen. I skrivende stund spiller unge Arvin Appiah U17 EM for England og 19-åringen Ryan Yates spiller playoff om opprykk til Championship for Scunthorpe, etter et meget godt låneopphold både hos dem og hos Notts County tidligere i sesongen. Dette er bare to spillere vi kan vente oss mye av i fremtiden, ja kanskje allerede neste år, men U23 laget vårt som spilte seg frem til playoff-finale, består også av en rekke andre spennende spillere. Alle kjenner til spillere som Ahmedhodzic, Edser og Gomis, og de er spennende de, men se også opp for stopperen Adam Crookes som har tatt store steg på lån i Guiseley denne sesongen, den unge venstrebacken Danny Preston og ikke minst høyrebacken (/stopperen) Jayden Richardson.  Videre kan vi nevne unge Brennan Johnson, som heller ikke er langt unna England sin U17 tropp, U16 landslagsspillerne Matt Bondswell og Alex Mighten, samt den enda yngre Ethan Dekel som allerede har debutert på U23. Selv om flere av disse fortsatt er unge og har et stykke igjen har de altså allerede vist igjen på U23-nivå og de viser at det gror godt i de yngre rekker fortsatt. Det er rett og slett mye å glede seg til.

Ny sommer – nye drømmer!

Hva så med fremtiden? Så langt er det kanskje ikke all verden som tyder på at Karanka er den store frelseren, men samtidig har jeg en følelse av at vi er på rett vei under han. Det vil som alltid kreve tid og tålmodighet og jeg skal ikke snakke om opprykk neste sesong, men jeg har en følelse av at vi beveger oss sakte i riktig retning. Hørt det før sier du? Joda, sommeren nærmer seg og med det kommer jo også troen snikende. Denne evinnelige optimistiske troen som alltid dukker opp om sommeren. Slik har det alltid vært og slik vil det vel kanskje alltid bli. Jeg velger likevel å tro at vi denne gang skal klare å fullføre en sesong uten managerbytte. Karanka har fått inn noen riktige og viktige typer i spillere som Figureido og Watson, og flere er antakelig på vei. Dersom han klarer å balansere rutine, tyngde og lederskap med ungdommelig pågangsmot og talent fra akademiet så tror jeg dette kan bli bra. Forutsetningene er i hvert fall bedre enn på lenge. Hørt det før det også sier du? Joda, en skulle jo tro at en lærte av erfaring, men slik er det ikke. Uansett hvor mange nedturer vi har hatt de siste 10, 15, 20 årene så tror vi alltid at neste sesong blir vår sesong. Så også denne gang. Ikke du sier du? Vel, jeg velger å støtte meg til en mann vi alltid har kunnet stole på; Skipper Chris Cohen! Så med Cohens ord takker vi for 2017-18 og vi takker han spesielt for alt han har ofret i den røde Garibaldien. Vi takker for blod, svette, tårer og avrevne korsbånd gjennom 11 år og ser frem mot en strålende 2018-19 sesong: “I do think there are better times on the horizon for Forest. I think it has to be 11 years that I have been saying this! But I genuinely do believe it, though. If you don’t have that optimism, what is the point? Skeptisk? Vi snakkes i juli, tror du ikke da så tror du aldri! COYR!

Kjetil Hågenvik

Du har ingen rettigheter til å skrive kommentar her

Official Website of The Reds

Championship 2017/18

# Lag Ka Po
1 Wolves 46 99
2 Cardiff 46 90
3 Fulham 46 88
4 AST 46 83
5 Middlesbrough 46 76
6 Derby 46 75
7 Preston 46 73
8 Millwall 46 72
9 Brentford 46 69
10 SHE 46 69
11 Bristol 46 67
12 Ipswich 46 60
13 Leeds 46 60
14 Norwich 46 60
15 Sheff Wed 46 57
16 QPR 46 56
17 Nottingham 46 53
18 Hull 46 49
19 Birmingham 45 46
20 Reading 46 44
21 Bolton 47 43
22 Barnsley 46 41
23 Burton 46 41
24 SUN 46 37