Vi så konturene av det i fjor, da vi kom oss til kvartfinalen, med et ungt og spennende lag. Da tapte vi for Liverpool som endte med å vinne turneringen. I år møtte vi dem i semifinalen, der vi også tapte fortjent for dem. Og gjett hvem som vant turneringen i år også, Liverpool igjen. Det handler for oss om å ikke møte dem før finalen altså.
I år var det også et nytt konsept i supportercupen, en veteranturnering. Alle spillere måtte være over 40 år. Det var ikke den største oppslutningen av lag, men tre lag der konseptet var to kamper mot hvert lag. De andre oldislagene var Tottenham og Ipswich. For vår del var det helt avgjørende at Steve Smith hadde besøk av kompiser fra Nottingham. Men for en gjeng de var.
Førstelaget bestod av Sebastian Gathe, Wael Achour, Helge Helguson Neumann, Vegard Gulbrandsen, Peder Gulbrandsen, Viktor Hovind, Vetle Jørgentvedt, Aleksander Rognlien, Dan Grindheim-Watts og Sigve Bjerke.
Veteranlaget bestod av Roger Evensen, Kent Bahr, Roar Guvaag, Kristian Guntvedt, Egill Helguson Neumann, Adam Zurawliw, Chris Rossington, Ben Neath, Tony Aplin, og Jonathan Saunders.
Keeper for begge lag – Steve Smith
I motsetning til det strålende været som var i fjor, var det til tider surt og vått i år. Mulig det var det som ga en demper på starten i år. Veteranlaget var først i aksjon mot Ipswich, der vi mulig ikke var helt våkne enda. Vi var det beste laget, men klarte ikke å skåre mål. Det gjorde Ipswich på sin ene sjanse og vant dermed 1-0.
Førstelaget skulle møte Leeds 2 i sin første kamp. Vegard bemerket seg underveis i kampen over det var noe kjent med motstanderens spiss. Som viste seg å være den tidligere Leeds- og Forestspilleren Ross McCormack. Leeds spilleren så nå ut som passe bedre til spill i supportercup en i Championship, der han til tider briljerte og var toppscorer. Kampen var en total enveiskjøring, der gutta våre helt utrolig ikke klarer å få ballen i mål. Det klarte Ross og Leedsgutta to ganger vi tapte utrolig nok 0-2.
Veteranlaget hadde Tottenham i sin neste kamp, et lag som ga oss mer motstand. Men har var vi også betydelig mer påskrudd. Engelskmennene var våkne og Tony gjorde det første målet, før Tottenham reduserte. Egill avgjorde kampen som endte 2-1 og første seier i boks, til stor glede for oss, men likeså stor glede å se Tottenhamspillerne sutre over det de mente var veldig ufortjent.
Førstelaget møtte Wolves i sin andre kamp. Og fikk det bekreftet at det å dominere kamper lønner seg ikke. Det gikk bare ikke å få ballen i mål. Wolves ble mer utspilt enn Leeds, men klarte likevel å skåre på sin ene sjanse. Vi tapte utrolig nok 0-1.
Himmelen åpnet seg virkelig i veteranlagets kamp mot Ipswich. Regnet gjorde at drakta satt ekstra godt på kroppen og fikk frem godspillet i gutta. Det ble mål begge veier, men en solid seier 4-2 som gjorde at veteranene øynet et håp om seier i turneringen. Spesielt gutta fra Nottingham spilte seg opp i denne kampen og viste at dette ville de være med på.
Siste kamp for begge lagene skulle spilles samtidig. Det betød at keeper Steve måtte enten prioritere et Forestlag som kun hadde teoretisk sjanse for å komme videre, eller et veteranlag som faktisk kunne vinne et trofe. Steve valgte veteranlaget og Helge tok plass i mål for førstelaget. Det viste seg å fungere og førstelaget vant komfortabelt 4-1 over Tottenham 1. Dan ble førstelaget første målskårer. Veteranlaget skulle også møte Tottenham, som skulle vise seg å være en ren finale for veteranturneringen. Det ble en fantastisk kamp med masse mål. Vi tok ledelsen og økte den, men ved 3-0 ble til 3-2 og ny spenning. Men vi rodde inn til en 5-2 seier og jubelen kunne slippes løs. Veteranlaget hadde vunnet turneringen og førstelaget hadde gått videre som et av de beste tredjelagene.
Førstelaget hadde nå kommet videre til 8-delsfinalen og var nå motiverte for videre spill. De hadde flytte Aleksander ned i forsvar og Helge opp på midtbanen. Nå stod Celtic på motsatt side. Celtic bød på motstand, men da kampen gled mot 0-0 dro Helge frem et c-moment av et skudd som sikret seieren. Seieren var fortjent og vi var videre til kvartfinalen.
Vi slapp heldigvis Liverpool her, men det ble et tøft Blackburnlag på motsatt side. Her ledet vi 1-0 og trodde vi var trygt videre, til vi slipper inn et mål mot slutten og kampen ender uavgjort 1-1. Det går mot straffesparkkonkurranse. En flott pep-talk av gutta gjør at våre straffetakere er trygge som banken. Først går Helge frem og sender keeper feil vei. Keeper Steve redder Blackburn sin straffe og vi fikk overtaket. Sigve skårer sikkert på sin og Blackburn blåser sin straffe over. Når Vegard sender keeper feil vei, er det Steve Smith-show og ny redning og vi er dermed videre til semifinalen. For første gang siden 2005.
Og der møter vi Liverpool, som tydeligvis er vår nemesis. Der ble det også stopp. Vi tapte den kampen 0-3, fortjent. Mulig det var litt tomt på tanken, for scousergutta hadde ballen mest og skapte det som var av sjanser. De endte opp med å vinne finalen også 4-1.
Dermed ble det bronsefinale mot Bury, som aldri har deltatt i supportercupen tidligere. Bury kom fra tap i sin semifinale mot Man U, der de tapte på straffer. Bronsefinalen har pleid å gå rett til straffer og det gjorde det i år også, der vi håpte at de tok med seg sin dårlige opplevelse fra straffesparkkonkurransen. Vi gjorde en god pep-talk og det var flere som ville ta straffer denne gangen. Bury får æren av å starte straffekonken og skårer sikkert. Steve Smith var vår første straffeskytter. Og han har tatt straffe før i supportercupens historie, i en kamp vi ledet med mange mål. Da kom han opp fra målet og bommet på sin straffe og motstander kontret og skåret sitt eneste mål det året, mot oss. Denne gangen ville han revansjere seg, men selv om straffen var hard, leste keeper hvor det skuddet gikk. Bury skåret på sin straffe, før Aleksander tok en panenka chip i mål. Buryspilleren gjorde ingen feil og satte ballen i mål. Peder gjorde far stolt når han skårer på sin straffe, men når Viktor bommer så på sin straffe er det klart at nykommer Bury vinner bronsefinalen.
For å summere opp en svært så begivenhetsrik dag, så viser det at det gror godt supporterklubben. Tror alle som var med hadde det gøy. Resultatmessig er det fremgang for førstelaget år for år. Og konseptet med veteranturnering, må jo bare fortsette. Der har vi noe å forsvare.
Noe av det vakreste med supportercupen er den gleden jeg opplever ved å spille med Forestdrakta. For meg handler det ikke supportercupen om bare spille fotball med Forestdrakta, men å vise drakta med stolthet. Når også resultatene går vei, blir jeg stolt og nesten litt rørt over at dette er noe vi får til selv, til motsetning når vi ser på TV og ser det virkelige Forest spille kamper. Denne stoltheten gjør meg også ydmyk og beæret over å lede en så flott gjeng som supporterklubben er.
Personlig er det heller ingenting som gleder meg mer enn at min sønn på 9 år heier på meg fra sidelinjen og blir glad på mine vegne (til vanlig er det motsatt). Han var med å motta pokalen og tok den også med seg i sekken hjem og plasserte den på nattbordet mitt når han kom hjem. Det bor virkelig en kommende Forest supporter i ham. Dette er hans andre supportercup fra sidelinjen og han gleder seg til han blir 14 år og kan delta.
Vi sees neste år.
Resultater
Veteranturneringen:
Ipswich – Nottingham 1-0
Ipswich – Tottenham 0-1
Nottingham – Tottenham 2-1
Ipswich – Nottingham 2-4
Ipswich – Tottenham 0-3
Nottingham – Tottenham 5-2