Supportercupen er en årlig turnering som arrangeres av Supporterunionen for Britisk fotball. Turneringen er for alle supporterklubber tilsluttet SBF. Kampene spilles på 7’er baner.
Vi i Nottingham Forest Supporters Club of Scandinavia har tradisjon for å stille lag.
Supportercupens historie
Supportercupen er en fotballturnering som er åpen for medlemmene av de supporterklubbene i Norge som er tilknyttet SBF, og den aller første turneringen ble arrangert på Mjøndalen Idrettspark i Nedre Eiker, på grusen der hvor Mjøndalens bandylag pleide å spille sine kamper på vinterstid. Spiren til turneringen ble sådd da Manchester United-supporter Asbjørn Karlberg tok kontakt med Nelibor Rinkovic, som var leder for Wolverhamptons supporterklubb, for å få i stand en kamp mellom de to
klubbene. Så kom idéen om å invitere flere klubber, slik at man fikk en liten turnering for åtte lag. Men den gangen var det ikke like enkelt å få supportere til å reise så langt for å spille i det som én gang het Buskerud fylke, og et Leeds-lag bestående av kun tre mann i troppen måtte låne spillere fra de andre lagene for å greie å stille med full ellever til hver kamp. I tillegg invitere man de lokale klubbene Mjøndalen og Strømsgodset for å få nok lag til å kjøre en skikkelig turnering. «Heldigvis» ble det engelsk seier det første året, med Arsenal-triumf over Mjøndalen i finalen. Dette var imidlertid spiren som skulle til for at supportercupen vokste og etter hvert ble til det den er i dag. Allerede året etter var antallet deltagerklubber økt til 17 lag, og man bestemte seg for å gå fra 11er til 7er for å ha kapasitet til å gjennomføre flere kamper. Nedre Eiker var fortsatt arena for cupen, men året etter flyttet man til Voldsløkka i Oslo. Her var det flere baner (både grus og gress), og man hadde mulighet til å invitere enda flere lag. I 1993 hadde antallet økt til 22, i 1994 30 og i 1995 35 lag. Siden den gang har antallet ligget mellom 36 og 40 lag hvert år. Etter mange år på Voldsløkka, bestemte man seg i 2010 for å flytte til Hundsund kunstgress, Snarøya SKs splitter nye anlegg, der fasilitetene var atskillig bedre enn hva man var vant med fra Voldsløkka. I 2015 var vi igjen på flyttefot – denne gangen til ærverdige Nordre Åsen i Oslo, hvor Skeid til daglig holder til. Dette er et sted hvor fotballhistorien nærmest sitter i veggene, og det å få kampene inn til Oslo igjen var nok også positivt for mange.
Forest og supportercupen
Vi deltok for første gang i 1994 der vår første kamp var mot Accrington Stanley. Vi tapte 4-1 men slo tilbake med en solid 7-1 seier over Barnet. Siste kamp i gruppespillet var mot QPR som vi tapte 3-1, noe som gjorde at vi ble slått ut før sluttspillet. Året etter skulle vi vise at vi hadde forbedret oss. Vi gikk gjennom gruppespillet ubeseiret og slo ut Barnet på straffer i 8 dels-finalen før Leeds ble for sterke i kvartfinalen. I 1996 ble det nok en kvartfinale der Arsenal ble for sterke, og i 1997 klarte vi noe som jeg mener har blitt en gjenganger for oss i supportercupen; å bli utslått uten tape en kamp. I 1998 var vi totalt suverene i gruppespillet med tre seiere og 17-0 i målforskjell. Igjen slo Leeds oss ut i kvartfinalen. Lørdag 29 mai 1999 var dagen der vi skulle få vår eneste triumf i supportercupen. Vi fikk lett motstand i gruppespillet med et lag som trakk seg. Men i sluttspillet viste vi klasse da laget gikk gjennom hele sluttspillet uten å slippe inn mål. Det året var også første gang vi stilte to lag. Andrelaget
kom seg også videre fra gruppespillet med ble slått ut av…ja, gjett hvem – Leeds. I 2000 hadde vi fortsatt et bra lag som vant sine innledende kamper greit. Det viste seg at straffekonkurranse ikke var vår greie der det ble først tap i semifinalen på straffer, så i bronsefinalen på straffer. I 2001 ble det nye straffekonkurranser, først i 8-delsfinalen mot Stoke der vi vant, men så tapte vi bronsefinalen igjen på straffer. Året etter gikk vi også ut på straffekonkurranse allerede i 8-delsfinalen, mens vi i 2003 ikke kom oss gjennom gruppespillet, nok en gang uten å tape. I 2004 ble det tap i 8-delsfinalen mot vinnerlaget Wimbledon. I 2005 gjorde vi en god turnering, men igjen burde vi ha øvd på straffekonkurranse. Det ble først tap på straffer i semifinalen, for å så tape bronsefinalen, igjen på straffer. I 2006 møtte vi Derby i første kamp. Det ble en hederlig 4-0 seier og vi kunne egentlig ha gått
hjem etter det, for i 8-dels finalen røk vi 5-0 for Scarborough. I 2007 var sist gang vi nådde kvartfinalen. Vi preget turneringen skikkelig i 2008 der vi deltok med hele tre lag. Resultatmessig endte det i 8-delsfinalen med både 1. og 2. laget. I 2009 ble det også slutt 8-delsfinalen, mens i 2010 ble vi utslått i gruppespillet. Det ble et par år med ok prestasjoner, dvs vi klarte 8-delsfinalen. Men i 2013 kom vel det som må regnes som den største nedturen for vår del. Vi tapte først 10-0 mot Man U,
før vi måtte trekke laget før siste kamp i gruppespillet. Snakk om å reise hjem med halen mellom beina. De neste årene, dvs 2014, 2015 og 2016 innså vi vår begrensning og besøkelsestid der prioriteringen dreide seg først og fremst om å stille lag. Vi røk ut i gruppespillet disse årene. I 2017 kom det et håp opptur der vi stilte et bra lag med unge lovende spillere og kom oss ut av gruppespillet. Det sa dessverre stopp i 8-delsfinalen. I 2018 ble vi igjen utslått i gruppespillet mens vi 2019 hadde endelig et bra lag som klarte igjen det kunststykke å bli slått ut uten å tape en kamp. I 2020 og 2021 ble det ingen turnering pga koronapandemien.
Etter pandemien har det sett mer lovende ut. Turneringen ble flyttet tilbake til Snarøya i 2022 og har de siste årene blitt spilt der. I 2022 hadde vi et spennende lag, men fikk det ikke helt til å sitte. Det ble tredjeplass i pulja og trodde at vi ble utslått, helt til en telefon fire timer senere sa at vi var egentlig videre. I 2023 hadde vi et enda bedre lag, der vi også slet i gruppespillet, men denne gangen kom oss greit videre. Vi slo Man U i 8 dels finalen, men ble slått av Liverpool i kvartfinalen. I 2024 skulle vi igjen bli slått ut av Liverpool, men denne gangen i semifinalen. Igjen slet vi i gruppespillet, men når det virkelig gjelder, begynte vi å vinne. Det ble tilslutt en fjerdeplass etter tap på straffer i bronsefinalen. Nytt dette året var veteranturneringen der kun tre lag stilte. Et av de lagene var oss og med en herlig gjeng fra Nottingham vant vi hele greia, vår første pokal siden 1999 i supportercupen.
Oversikten over alle spilte kamper finnes i adelskalenderen
