Når jeg skriver dette er det ganske nøyaktig 1 år siden vi alle danset jublende rundt og feiret et etterlengtet opprykk til Premier League, enten det var på Wembley, på en pub i Norge eller hjemme i stuen. Drømmen om Premier League hadde gått i oppfyllelse. 23 år med venting, lidelse og skuffelser var endelig over. Foran oss lå det forjettede land, men samtidig var det noe helt nytt, en helt ny verden og verken vi eller klubben visste vel egentlig helt hva som ventet oss.
Det er jo bare å håpe at vi er sånn noenlunde forberedt på hvordan vi skal håndtere det skrev jeg i oppsummeringen i fjor sommer, før jeg fulgte opp med; Det er naturlig at det blir litt prøving, men forhåpentligvis slipper vi altfor mye feiling. Med fasiten i hånd kan vi vel diskutere hvor godt forberedt vi egentlig var. Det er vel til og med mulig å hevde at vi rett og slett rykket opp litt for tidlig, vi hadde nok verken en stall eller en organisasjon som var helt klar for å ta steget opp. Dermed er det vel heller ikke helt overraskende at det ble både prøving og feiling underveis i sesongen, men heldigvis gikk det bra til slutt.
Det hele startet med en sommer som ble langt mer kaotisk enn hva jeg både hadde håpet på og i den nevnte oppsummeringen fra i fjor skrev jeg også at de klubbene som har snudd opp ned på alt og handlet inn en masse med nye spillere har ofte fått problemer med å berge plassen. Jeg hadde håpet at vi skulle bygge videre på stammen fra i fjor og ikke gå i fellen med å kjøpe et helt nytt lag. Vel, vi gjorde vel egentlig det stikk motsatte. I løpet av et par hektiske sommermåneder signerte vi 22 nye spillere og skiftet mer eller mindre ut hele stallen. Ja, vi hadde mange spillere på lån og en generell heving av nivået og bredden var absolutt nødvendig, men jeg mener fortsatt at ting gikk litt over stokk og stein, særlig i siste del av overgangsvinduet. Jeg skal imidlertid ikke gå inn på diskusjonen rundt alle signeringene en gang til, ei heller går vi gjennom alle overgangene, det ville både tatt for lang tid og for mye plass. Dessuten skrev jeg en lang sak om det i høst så om folk trenger en oppfriskning av hvem som egentlig kom inn er det bare å lete frem nyhetsbrevet fra 30. september.
Det som imidlertid er udiskutabelt, er at alle utskiftingene gav Cooper en stor utfordring. Det å skulle få satt et lag, vite hvem som er de beste egnede til å spille sammen, og det å få alle til å dra i samme retning som en kollektiv enhet ble nok ekstremt vanskelig med så mange nye spillere inn. Cooper hadde jo skapt et sterkt kollektiv med et ganske unikt samhold i løpet av sesongen i Championship og spørsmålet nå var om han kunne klare å gjøre det samme en gang til. Var det mulig å gjenskape et sånn lag med så pass mange nye spillere? Og ikke minst, hvor lang tid vil det ta?
På en opprykksbølge inn i Premier League
Sommeren gikk i hvert fall fort, antakelig litt for fort for Cooper og klubben sin del, og det var jo egentlig en umulig oppgave å skulle få denne gjengen til å fungere som et lag allerede fra starten av. Vi var vel også alle forberedt på at ting ville ta tid og at starten på sesongen fort kunne bli tøff. Med så pass mange nye spillere mister man gjerne også den lille fordelen det kan være å dra med seg den flyten man hadde fra opprykksesongen. Ofte ser man at nyopprykkede lag fortsetter å surfe på opprykksbølgen de første ukene av en ny sesong, en bølge som kan vare langt utover høsten og i enkelte tilfeller også dra lag gjennom hele den første sesongen, men dette blir selvsagt vanskelig når det knapt er spillere igjen fra året før. Likevel følte jeg faktisk at vi dro med oss litt medgang og flyt inn i de første kampene, selv om det kanskje ikke så helt slik ut i den første kampen.
Returen til Premier League ble nemlig innledet med en beinhard bortekamp mot hardt satsende Newcastle og de færreste forventet vel at vi skulle ha noe som helst å hente der oppe. Alle de nye signeringene til tross, vi stilte faktisk opp med fem spillere fra fjorårets tropp og legger vi til de to tidligere Huddersfield-spillerne Harry Toffolo og Lewis O’Brien, var det faktisk 7 mann fra playoff-finalen som startet kampen. I tillegg startet vi med Neco Williams, som jo hadde vært med å rykke opp med Fulham forrige sesong, så på sett og vis kan vi si at vi startet med et «Championship-lag». Det ble også ganske kjapt synlig ute på banen. Det var foruroligende stor forskjell på lagene og selv om vi holdt unna i nesten en time, og det måtte en perle av et langskudd til for å sprekke nullen, så var det absolutt ingenting å si på at Newcastle til slutt vant kampen 2-0.
Etter det forventede tapet i første kamp følte jeg likevel at vi hadde litt flyt og at optimismen fra den nevnte opprykksbølgen bar oss litt frem i de neste kampene. Først gjorde en litt heldig scoring fra vår nye spiss Taiwo Awoniyi at vi fikk med oss tre litt heldige poeng mot West Ham, foran et feststemt og sulteforet publikum på et fullsatt City Ground. En uke senere fulgte vi så opp med et fortjent bortepoeng på Goodison Park. Mot Everton gav Brennan Johnson oss ledelsen med mindre enn 10 minutter igjen på klokken og de fleste trodde nok da at vi skulle ta vår andre strake sier, men en lang ball fra Everton-keeper Jordan Pickford sendte Demari Gray alene gjennom med bare få minutter igjen å spille. Dessverre for oss gjorde han ingen feil alene med Dean Henderson og dermed endte det med 1-1 og poengdeling.
I den neste hjemmekampen fikk vi besøk av Tottenham. Et Tottenham som hadde innledet sesongen bra og stod med 7 av 9 mulige poeng etter de tre første kampene. Det var nok en vanskelig oppgave og det endte jo også med 0-2 og nok et tap, men jeg vil likevel si at det egentlig var ganske mye positivt å ta med seg fra kampen. Jeg husker blant annet at Lars Tjernås, som kommenterte kampen sammen med Roar Stokke, var veldig imponert over det vi leverte og han slo vel egentlig fast allerede da at om vi fortsatte som vi gjorde i den kampen så ville vi styre greit unna alt som minnet om nedrykk.
Med en poengfangst på 4 poeng fra det som må kunne sies å være en ganske tøff åpning, i hvert fall på papiret, var i hvert fall jeg tålig fornøyd med Premier League-comebacket så langt. Spillemessig hadde det vært litt blandet, men en ganske bra kamp mot Tottenham, der vi også hadde vist at vi kunne spille fin offensiv fotball, gjorde at man satt med en positiv følelse og dermed også et håp om at Cooper på mirakuløst vis hadde håndtert alle signeringene på en god måte og at vi faktisk var klare for Premier League. At vi hadde vært til dels fryktelig åpne bak og at det virket litt for enkelt å skape sjanser på oss, selv om vi egentlig ikke hadde blitt så hardt straffet på det i innledningen, var jo et faktum, men den positive stigningen gjennom de første kampene gjorde likevel sitt til at det kanskje ble litt glemt der og da. Det var likevel et varsel om hva som skulle komme og den vesle opprykksbølgen som kanskje hadde båret oss litt frem så langt skulle da også få en brå og brutal slutt.
Krasjlanding på Etihad
Neste lag ut var nemlig ingen ringere enn de regjerende mesterne fra Manchester og en viss Erling Braut Haaland. Hadde vi sett vaklete ut defensivt i de første kampene var det ingenting mot det som skulle komme på Etihad. Vi kan vel ikke si annet enn at vi ble feid av banen fra første spark på ballen og det tok ikke Haaland mer enn en drøy halvtime før hans første Premier League-hattrick var på plass. Når dommeren endelig blåste av kampen stod det 6-0 på tavla og jeg tror egentlig de fleste bare var glade for at det hele var over. Det kunne nemlig fort gått enda verre. Nå kan man si at det er mange gode lag som har fått bank av City, og 6-0 var sånn sett faktisk ikke det aller verste, men forskjellen mellom lagene var helt hinsides og jeg tror mange fikk seg en brutal vekker i den kampen. Det gjaldt kanskje til og med både spillerne og Cooper selv for det virket som om dette tapet gjorde noe med hele laget. Etter den kampen gikk nemlig det meste skeis og dersom vi hadde ridd på en liten opprykksbølge så langt så var det definitivt slutt på det nå.
Vi fulgte opp kampen mot City med å tape to strake hjemmekamper mot Bournemouth og Fulham. Først rotet vi bort en 2-0 ledelse til pause mot Bournemouth, før vi deretter gav vi bort en 1-0 ledelse til pause mot Fulham. At vi ikke evnet å ta vare på ledelser skulle jo etter hvert vise seg å bli en utfordring, men på dette tidspunktet var den største bekymringen at vi hadde rotet bort to hjemmekamper mot de to andre nyopprykkede lagene. Dette var kamper vi egentlig måtte vinne om vi skulle berge plassen i Premier League og nå satt vi altså igjen med 0 av 6 mulige, og kanskje forventede, poeng. Høsten hadde for alvor kommet og man kunne ane at det begynte å bre seg noen mørke skyer over Nottingham. Ryktene om at Cooper sin jobb var i fare begynte å dukke opp og det var sikkert flere enn meg som begynte å lure på om det var sånn det skulle ende. Bare noen måneder etter den fantastiske dagen på Wembley kunne det virke som om alt var i ferd med å falle sammen. Opprykkslaget var mer eller mindre borte og nå virket det også som om Cooper var på vei ut dørene.
Cooper selv følte nok også på det økende presset, men heldigvis er han en pragmatisk og fornuftig manager. I stedet for å stå på sitt og fortsette på samme spor innså han på dette stadiet at noe måtte gjøres. Den 3-4-1-2 formasjonen vi hadde hatt sånn suksess med i Championship fungerte overhodet ikke i Premier League. Vi ble overløpt sentralt på midtbanen og motstanderne skapte sjanse på sjanse mot oss. Skulle han redde jobben måtte han ta grep og det gjorde han også, muligens i grevens tid. Han la om fra tre til fire i forsvaret og håpet at en 4-2-3-1 formasjon i større grad skulle klare å dekke opp rommene på midtbanen. Deretter dro vi til Leicester og ble sendt hjem som slakt med 0-4 i sekken og siste plass på tabellen…
Det resultatet kunne jo tatt motet fra hvem som helst, og der og da trodde nok også de fleste at Cooper var ferdig, meg selv inkludert. Riktignok hadde fansen sunget Coopers navn under hele kampen mot Leicester, så støtten blant fansen var det ingen tvil om, men samtidig vokste ryktene om at Benitez stod klar til å overta. At den hektiske møtevirksomheten på City Ground skulle resultere i at Marinakis lot giljotinen falle over Cooper før møtet med Aston Villa uken etter gav ikke veldig høye odds på det tidspunktet.
Kontraktsbombe og en etterlengtet seier mot Scouserne
Derfor slo det også ned som en aldri så liten bombe når klubben fire dager etter tapet mot Leicester kunngjorde at Steve Cooper hadde satt navnet sitt på en ny 2-års kontrakt. Kontrakten hadde jo etter sigende vært klar siden i sommer og mange hadde stusset på at den ikke var signert tidligere, men at den skulle signeres nå, etter de siste ukenes hendelser tror jeg ikke det var noen som hadde forventet.
Med ny kontrakt på plass for Cooper fikk man likevel en positiv boost i klubben. På mange måter kan man si at vi fikk en slags «ny manager»-boost uten å skifte manager. Cooper gjorde også enda en justering på formasjon når han la om til 4-3-3 for å ytterligere styrke den sentrale midtbanen. Resultatet var at man klarte å krige seg til 1 poeng hjemme mot Aston Villa, og selv om vi nok en gang gav fra oss en ledelse var det likevel et bittelite resultatmessig løft og akkurat nok til å løfte oss opp fra bunnen av tabellen. I de påfølgende kampene ble det en viss bedring defensivt, man slapp ikke inn like mange mål lenger, men 0-1 mot Wolves og en litt heldig 0-0 mot Brighton var heller ikke det helt store oppsvinget. Inntrykket var fortsatt at Forest ikke helt hang med i Premier League og med Liverpool som gjest på City Ground i neste runde blinket i aller høyeste grad varsellampene fortsatt.
Liverpool har jo vært sett på som en rival helt siden klubbene kjempet hardt om trofeene under storhetsperioden til Clough på sent 70- og tidlig 80-tall, ytterligere forsterket med en del legendariske semifinaler i FA-cupen (på godt og vondt) på siste del av 80-tallet. På Anfield har de selv etter tiår uten møter fortsatt å synge at de hater Nottingham Forest too og i Nottingham var det store forventninger knyttet til dette møtet. Rett nok hadde vi møttes i FA-cupen i fjor, en kamp hvor vi fulgte dem helt til døren, men cup var cup og nå var det Premier League det handlet om. Det føltes større, og det var større. Årets utgave av Liverpool var riktignok ikke helt den samme som man hadde sett de siste årene, men det var likevel en fryktet motstander vi stod ovenfor. Med et City Ground som igjen viste seg fra sin beste side, med unison støtte til både en hardt prøvet manager og noen litt «shaky» spillere, ble imidlertid laget båret fremover. Vi virket mer solid defensivt og til pause var stillingen 0-0, noe som tross alt måtte sies å være et bra resultat. Det skulle imidlertid bli enda bedre. 10 minutter ut i andre omgang scoret nemlig Taiwo Awoniyi sitt tredje Premier League-mål og selv om det gjennom hele andre omgang bølget frem og tilbake, med til dels store muligheter til begge lag, ble det ingen flere scoringer og vi noterte oss for sesongens andre ligaseier. Man lå fortsatt nederst på tabellen, men den etterlengtede oppturen gav likevel håp om at man ikke bare hadde fått stabilisert skuta, men også fått den på riktig kurs. En drøy uke senere var man imidlertid tilbake på jorden igjen, Martin Ødegaard & co gav oss en fotballeksjon på Emirates og sendte oss hjem med 0-5 i sekken.
En etterlengtet pause
I det fjerne blinket det nå en etterlengtet VM-pause og vi var flere som lenge hadde sett på den som en potensiell redning. En kjært tilkommet pause hvor både Cooper kunne bruke tid til å få satt et lag og hvor spillerne kanskje kunne få litt tid sammen til trening og sosialt samvær uten stresset og poengjaget som ellers preget hverdagene i Premier League.
Før den tid ventet imidlertid to meget viktige og langt på vei avgjørende kamper, for selv om det hadde vært en liten bedring å spore etter at Cooper la om formasjonen, viste fortsatt tabellen 2-3-8, 11-28 i målscore og kun 9 poeng på de første 13 kampene. Det var ikke akkurat lystig lesning og det var så langt ingenting som tydet på at ekspertene ikke skulle få rett i sine dystre spådommer. Alt tydet på at det ble for mye nytt og at jobben til Cooper ble umulig, dette laget ville etter alle solemerker rykke ned. Og selv om Cooper nylig hadde signert ny kontrakt, og dermed fått litt arbeidsro, var det nok fortsatt mange som tvilte på om Cooper ville være klubbens manager ved sesongslutt.
Derfor ble også de to neste kampene sett på som ekstremt viktige, det var essensielt å få en positiv inngang til VM-pausen og to hjemmekamper mot Brentford og Crystal Palace måtte rett og slett gi litt poeng hvis man fortsatt skulle kunne tro på dette prosjektet. Først ut var Brentford og vi fikk en god start når Morgan Gibbs-White scoret sitt første mål for sesongen. Som vi hadde sett i hjemmekampene mot Bournemouth og Fulham tidligere på høsten var vi imidlertid ikke spesielt flinke til å holde på en pauseledelse og i løpet av andre omgang snudde da også Brentford kampen. Det så ut til å gå mot et skuffende hjemmetap når Ben Mee dypt inne i overtiden presterte å sende en klarering rett i sin lagkamerat Mathias Zanka Jørgensen og videre inn i mål. Utligningen var av det heldige slaget, men kampen sett under ett var det fortjent at vi fikk med oss et kjærkomment poeng. Når man da en uke siden også klarte å slå Crystal Palace 1-0, etter nok en scoring av Gibbs-White, og innimellom disse to også slo Tottenham 2-0 i tredje runde av ligacupen etter en meget godt gjennomført kamp, så gikk man faktisk inn i VM-pausen med en god følelse. Det var definitivt fremgang å spore.
I første kampen etter VM-pausen var det nok en gang ligacup som stod for tur. Man møtte høytflyvende Blackburn, et lag som da lå helt i toppen av Championship og som hadde slått ut West Ham i forrige runde. Det var sett på som en vanskelig kamp og langt fra gitt at vi skulle gå videre. Vi blåste dem imidlertid av banen og vant meget overbevisende 4-1 etter mål av Jesse Lingard, Taiwo Awoniyi og to av Brennan Johnson. Den positive trenden fra før VM-pausen så altså ut til å fortsette og man gikk inn i juleprogrammet med hodet hevet og høy haleføring. Et forventet 0-3 tap på Old Trafford tredje juledag klarte heller ikke å ødelegge følelsen av ting var på rett vei. På den aller første dag i 2023 tok vi så mot Chelsea hjemme på City Ground. Det var et Chelsea som hadde vaklet litt med 3 strake tap før VM-pausen, men som frem til det hadde hatt en ok sesongstart og som nå kom direkte fra en seier hjemme mot Bournemouth. Raheem Sterling gav gjestene en tidlig ledelse, men denne gang var det vår tur til å komme tilbake etter å ha ligget under til pause. Etter en drøy time banket Serge Aurier inn en fin volley på bakre stolpe og alt i alt kunne vi si oss godt fornøyd med et uavgjort resultat etter nok en bra gjennomført kamp. Når vi så dro til Southampton og sikret vår første 3 poenger på bortebane, etter en ny scoring av Awoniyi, bare noen dager senere så klatret vi over streken for første gang siden begynnelsen av september. Nå begynte vi virkelig å se lyst på livet og snakket om nedrykk var erstattet med drømmer om plasser betraktelig lenger opp på tabellen. Endelig begynte laget å sette seg og Cooper virket i større grad å ha funnet både en 11’er og en formasjon som fungerte.
Månedens manager og en flying start på 2023
Fremgangen fortsatte også i de kommende ukene, for etter å ha slått Southampton fulgte vi opp med en solid 2-0 seier over naboene Leicester, etter to flotte mål av Brennan Johnson, og 1-1 borte mot Bournemouth der Sam Surridge scoret sitt første Premier League mål, før vi vant 1-0 hjemme mot Leeds etter nok et flott Johnson-mål. På 5 kamper i 2023 hadde vi altså vunnet tre og spilt to uavgjort og 10 av de 11 poengene var tatt mot lag som lå rundt oss på tabellen. Dette gikk jo så det suste. Joda, man hadde hatt litt marginer med seg, og særlig seieren mot Leeds var av det litt heldige slaget, der blant annet debutanten Keylor Navas vartet opp med et par fantomredninger, men faktum var likevel at vi leverte langt bedre enn hva vi var bitt vant til i høst og Steve Cooper ble da også nominert som kandidat til månedens manager i Premier League for januar. Legger vi til at vi i denne perioden også slo ut Wolves i kvartfinalen i ligacupen, etter nok en dramatisk straffesparkkonkurranse på City Ground, og dermed kvalifiserte oss til vår første semifinale i en av de to nasjonale cupene siden 1992, så kan man jo skjønne at folk begynte å se lyst på livet.
Vi skulle imidlertid ikke få sveve lenge på drømmene om fine tabellplasseringer før realitetene igjen slo inn for fullt. Parallelt med de positive resultatene i denne perioden ramlet det nemlig også inn en lang rekke med uheldige skader på sentrale og viktige spillere. Skadene hadde vært en utfordring gjennom hele sesongen, der vi i løpet av sommeren og høsten allerede hadde mistet Omar Richards, Giulian Biancone og Moussa Niakhate med langvarige og alvorlige skader. I tillegg hadde flere andre, deriblant Jesse Lingard, slitt masse med hyppige småskader og mye trøbbel. Nå som ting endelig hadde begynt å sette seg og vi ante konturene av et mer stabilt lag var derfor en rekke nye skader det siste vi trengte. Det startet med at Taiwo Awoniyi, som nå endelig hadde begynt å se ut som den spissen vi trodde vi hadde signert, røyk ut mot Southampton. Deretter ble både Ryan Yates og Dean Henderson skadet i kampen mot Leicester, før begge stopperne, Scott McKenna og Willy Boly, bisart nok ble skadet uavhengig av hverandre, men i samme situasjon etter bare 7 minutter borte mot Fulham.
Legger vi til at vi i løpet av januarvinduet også hentet ytterligere 7 nye spillere så var vi plutselig tilbake der vi hadde vært i sommer, med mye nytt og en manager som kanskje ikke helt visste hvem som utgjorde det beste laget. Ja, vi hadde hatt en del skader og ja høsten hadde vært rufsete, men nå som ting endelig begynte å stabilisere seg kan man jo undres om hvorvidt en rekke nye spillere var det som skulle til? Nok en gang virket det også som om vi handlet litt uten mål og mening, men uansett, inn kom i hvert fall Gustavo Scarpa, Andre Ayew, Jonjo Shelvey, Danilo, Chris Wood, Felipe og allerede nevnte Keylor Navas. Sistnevnte kom jo som en direkte erstatter for den skadde Henderson, men om vi virkelig trengte å hente ytterligere 6 spillere kan man jo lure på. Særlig var det mange som var skeptiske til at vi hentet de to Newcastle-spillerne Chris Wood og Jonjo Shelvey, samt den avdankede Andre Ayew, en spiller som tidligere hadde vært kaptein for Cooper i Swansea, men som de siste årene hadde trappet ned med spill i Qatar.
Alle de nye signeringene gjorde også sitt til at det ikke lenger var plass til spillere som Steve Cook og Lewis O’Brien i PL-troppen. At en relativt ung spiller som O’Brien, som vi altså hentet i sommervinduet, plutselig stod helt uten kamptilbud var definitivt ikke en situasjon som bar preg av en gjennomtenkt og fornuftig rekrutteringspolitikk. Nå ble det lagt mye skyld på Blackburn, fordi en låneavtale ikke gikk gjennom på deadline day, men jeg vil absolutt ikke frikjenne Forest helt i den saken. Jeg skulle gjerne likt å vite hva som lå til grunn for vurderingene rundt at vi var bedre tjent med Ayew enn O’Brien i troppen vår resten av sesongen. Blant de nye spillerne var folk som sagt skeptiske til duoen fra Newcastle, mens man på den andre side hadde særlig store forventninger til en verdensstjerne som Navas, samt de spennende og litt eksotiske brasilianerne Danilo og Scarpa. Den tredje brasilianeren, Felipe, tror jeg de flest var litt mer avventende til på det tidspunktet, men med fasiten i hånd kan vi vel alle være enige om at det nok var den aller viktigste signeringen som ble gjort i januar, selv om Danilo også etter hvert viste sin betydning og på sikt antakelig fort kan komme til å vise seg å bli enda viktigere.
Et ran med magert utbytte
Uansett, resultatet av skadene, samt en rekke nye og ukjente spillere som skulle spilles inn i laget, var at den stabiliteten vi i større grad hadde sett rundt laguttak og den kjemien som kanskje virket å være på gang igjen, nå nok en gang forsvant ut (overgangs)vinduet. Resultatet ble en ny periode med rufsete resultater, der vi blant annet røyk ut av ligacupen etter to tapte semifinaler mot Manchester United og tapte fult fortjent borte mot Fulham. Etter dette stod nok en gang Manchester City for tur og med høstens kamp i minne var vi antakelig flere som fryktet det verste og så for oss nok en lang tung periode. Som i høst var det også denne gang stor forskjell på lagene, men Felipe viste for alvor hva det var vi hadde signert og hadde stort sett Haaland godt gjemt i lomma kampen gjennom. Når så utskjelte Chris Wood avsluttet et fantastisk angrep, der samtlige 11 spillere var involvert, med å trille ballen i mål på bakerste stolpe få minutter før slutt, greide vi på mirakuløst vis å redde et sensasjonelt uavgjort resultat. Det var for øvrig det siste poenget City avga i Premier League før etter at gullet var sikret.
Det sensasjonelle poenget til tross, det ble et ran med lite utbytte for i den påfølgende kampen fulgte vi opp med 0-4 mot West Ham i London og med det kunne vi også slå fast at den gode starten på 2023 definitivt var over. I de påfølgende kampene fulgte nemlig en skuffende 2-2 kamp hjemme mot Everton, der Brennan Johnson berget det ene (og viktige) poenget med en sen scoring, og to nye tap mot henholdsvis Tottenham og Newcastle. Der vi i en liten periode hadde vært helt oppe på en fin-fin 13. plass, nesten helt i ryggen på Liverpool, rykket vi nå nærmere nedrykksstriden for hver uke som gikk. Ved inngangen til påsken, og det som tegnet til å kunne bli en skjebneuke med oppgjør mot Wolves, Leeds og Aston Villa, lå vi plassert like over nedrykksstreken.
Første kamp ut i skjebneuken, hjemme mot Wolves, begynte egentlig bra og når Brennan Johnson gav oss ledelsen kort tid før pause så det ut til at ting skulle gå den riktige veien. Vi var det klarte beste laget og burde også avgjort kampen til vår fordel, men nok en gang endte vi opp med å rote bort en ledelse. Med snaue 10 minutter igjen av kampen scoret Daniel Podence og sikret Wolves et meget viktig poeng. For vår del var kampen for så vidt oppløftende, vi hadde tross alt vært klart bedre enn Wolves, men resultatet var desto mer skuffende og kanskje også skjebnesvangert. Vi hadde et tøft program igjen og disse to kampene mot Wolves og Leeds, som begge var direkte konkurrenter i nedrykksstriden var ansett for å være meget viktige. Det ene poenget mot Wolves holdt oss likevel fortsatt på rett siden av streken, men en fryktelig skuffende kamp og 1-2 tap mot Leeds på Ellland Road noen dager senere gjorde situasjonen veldig mye mørkere. Varsellampene som for så vidt hadde blinket en stund gikk over i full nedrykksalarm, ting så ikke bra ut og nok en gang svirret ryktene om at Cooper sin tid i klubben var forbi.
Nok en taktisk justering og lys i enden av tunnelen
Som i høst svarte også Cooper denne gang på krisen med å ta taktiske grep. I høst når det stod på som verst endret han fra 3-backslinje til 4-backslinje og 3 sentralt på midten for å få bedre kontroll sentralt i banen og med det unngå at vi ble overløpt på midtbanen. Den taktiske justeringen hadde lenge vært vellykket og laget var blitt klart bedre defensivt. Man slapp ikke lenger til like mye sjanser mot som innledningsvis i sesongen, men samtidig hadde vi også mistet en del offensivt. Vi slet rett og slett med å skape tilstrekkelig nok sjanser på motstanderne og kanskje var laget blitt litt for kompakt og baktungt? Denne gang valgt Cooper derfor å ta et steg tilbake i retning av det vi hadde lyktes med i fjor, han gikk ikke tilbake til den 3-4-1-2 formasjonen vi hadde innledet sesongen med, men snarer variant som mer liknet 3-4-2-1. Vi fortsatte med en kompakt blokk sentralt i banen, samtidig som man ønsket å åpne opp for at backene skulle komme litt høyere opp i banen og dermed skape litt mer bredde i spillet og litt flere offensive trusler.
Resultatet i første kamp etter omleggingen, borte mot Villa, ble nok et tap, men det var også en del positivt å ta med seg fra denne kampen. For min egen del var dette kampen som gjorde at jeg begynt å ane et lite håp igjen. Etter kampen mot Leeds så jeg veldig mørkt på det, men mot Villa ante jeg at noe kunne være på gang igjen. Laget virket litt mer påskrudd, litt mer på hugget og vi hadde egentlig bra kontroll på kampen frem til en håpløs inngripen fra Jonjo Shelvey like etter pause gjorde at Villa fikk målet de trengte. Frem til målet hadde imidlertid Villa skapt minimalt med trøbbel for oss og om vi kunne klare å fremstå slik i de kommende kampene så var det kanskje håp likevel. I den påfølgende kampen ble det riktignok nok en gang tap mot Manchester United, det fjerde denne sesongen, og det var kanskje ikke den helt store oppturen, men likevel føltes det som om vi hang litt mer sammen som et lag nå.
I denne perioden begynte vi også å få tilbake spillere fra skader og vi så igjen konturene av et litt mer fast etablert lag. Niakhate hadde vært tilbake noen uker og begynte å nærme seg formen, Awoniyi var også på vei tilbake fra skade og hadde fått noen innhopp fra benken og fra og med kampen mot United kom også Danilo inn igjen i laget etter en periode ute. At sistnevnte kom inn og overtok plassen på laget fra Jonjo Shelvey og gav laget sårt tiltrengt frekvens og tempo sentralt i banen. Dette skulle også vise seg å være det siste vi så av Shelvey denne sesongen, og kanskje for all tid. Etter at Shelvey først ble satt ut av laget mot United reagerte han etter sigende kraftig når det samme skjedde i den påfølgende kampen og siden har vi ikke sett noe til han. Cooper er ekstremt opptatt av å ha et kollektiv der alle drar i samme retning og spillere som setter seg selv foran laget har ikke særlig gode kår under hans regime. Han dysset hendelsen ned når det skjedde, men faktum er at Shelvey ikke var involvert resten av sesongen og i disse dager ryktes det også at han er ferdig i klubben på permanent basis. Kanskje var den tabben mot Villa en såkalt blessing i disguise og det vendepunktet som til slutt snudde sesongen i vår favør?
I bortekampen mot Liverpool uken etter tapet mot United ble det riktignok nok et tap, men her stod vi virkelig opp og bød Liverpool motstand. Vi scoret to mål og burde egentlig fått med oss poeng etter en godt gjennomført bortekamp. Dessverre slapp vi til Liverpool på dødball gang etter gang og til slutt endte det derfor også med et surt 2-3 tap. Uansett var det veldig mye positivt å ta med seg fra kampen og selv om vi i løpet av de tre siste kampene ikke hadde fått med oss poeng, og samtidig også ramlet ned til nest siste plass på tabellen, var det definitivt lys å skimte i enden av tunnelen. Det var fortsatt kort avstand opp og de andre bunnlagene imponerte ikke nevneverdig de heller. I tillegg kunne det se ut som om Cooper nok en gang hadde fått til en vellykket taktisk justering og funnet en formasjon som så ut til å passe oss godt i den vanskelige situasjonen. Med tre stoppere og en solid sentral blokk foran dem, i en slags 3-4-2-1 formasjon, begynte ting sakte, men sikkert å se bedre ut.
Den siste innspurten
Etter tapet mot Liverpool gjenstod 6 kamper av sesongen og programmet vårt virket på papiret å være tøft, kanskje det aller tøffeste blant lagene som kjempet om å unngå nedrykk. Først ut var høytflyvende Brighton, som for oss passende nok kom direkte fra ekstra omganger og en tapt semifinale i FA-cupen mot United bare noen dager i forveien. Kampen startet egentlig greit nok, men Brighton overtok etter hvert sakte, men sikkert og til slutt tok de også ledelsen. Etter målet føltes det egentlig litt som om kampen var i ferd med å dø ut og vi virket både tannløse og hjelpeløse når Renan Lodi, litt ut av det blå, slo inn et innlegg som Brighton-spiller Pascal Gross sleivet i eget mål på overtid i første omgang. Målet gav oss selvsagt et etterlengtet løft inn til pause og i andre omgang kunne man ane at Brighton merket ekstraomgangene de hadde i beina. De virket trøtte og slitne og etter hvert rullet vi egentlig over dem og vant til slutt kampen 3-1 etter scoringer av Danilo og Morgan Gibbs-White på straffe. Kampen, og da særlig andre omgang, var meget godt gjennomført og seieren løftet oss også over nedrykksstreken for første gang på noen uker. Det var igjen en viss optimisme å spore når vi dro til London for å møte Brentford.
Da vi også tok ledelsen mot Brentford, etter nok en scoring av Danilo, virket det jo faktisk som om vi hadde snudd dette i grevens tid. Vi hadde egentlig kampen i vår hule hånd. Brentford skapte minimalt og virket både uinspirerte og litt handlingslammede når Kouyate laget et unødvendig frispark like utenfor 16 meter med snaue 10 minutter igjen å spille. På det påfølgende frisparket hoppet han også ut av muren og åpnet med det veien for Ivan Toney, dermed stod det plutselig 1-1. Målet kom egentlig helt ut av intet, men vekket hjemmelaget fra dvalen og Brentford så ut til å få tilbake den livsgnisten de så langt hadde manglet. Dette, kombinert med høye skuldre og nerver hos oss, førte selvsagt til at akkurat det som ikke skulle skje skjedde og 4 minutter på overtid gikk hjemmelaget opp i 2-1. Det var en blytung trøkk i trynet og atter en gang var vi under streken.
Med 4 kamper igjen å spille lå vi på 18. plass, og selv om avstanden opp fortsatt var kort, var ikke kampprogrammet vi hadde igjen det mest lystige. Rett nok hadde vi en ekstremt viktig 6-poenger hjemme mot Southampton i neste kamp, den måtte bare vinnes, men deretter skulle vi opp mot Chelsea borte, Arsenal hjemme og Crystal Palace borte i de tre siste. Det var det nok flere enn meg som var skeptisk til hvordan dette skulle gå. Alle visste hvor svake vi var borte, og når en av to hjemmekamper var mot et gullkjempende Arsenal så det litt skummelt ut. Den sterke og utrolig viktige seieren mot Brighton hadde imidlertid gitt oss et visst håp og siden de andre lagene der nede også både hadde tatt poeng fra hverandre og rotet seg bort i antatt fordelaktige kamper mot blant annet Fulham og Bournemouth, så var ikke oppgaven helt håpløs. De desperate ansettelsene til Leicester og Leeds, av henholdsvis Dean Smith og Sam Allardyce, var heller ikke akkurat skremmende. Slik det så ut måtte vi nok både slå Southampton og antakelig også bryte bortebarrieren med en seier mot Palace på sesongens siste dag for at vi skulle være trygge, men det var kanskje ikke helt umulig? Det lå i hvert fall an til en meget nervepirrende og tøff avslutning.
Første hinder på veien var et Southampton som selv var tvunget til å vinne om de ikke skulle ta veien ned i Championship. Cooper endret ørlite på den formasjonen vi hadde brukt i de siste kampene og ofret den ene stopperen for å kunne få plass til Brennan Johnson i tillegg til Awoniyi, Gibbs-White og Danilo i en mer offensiv 4-2-2-2 eller 4-3-1-2 variant. Det skulle vise seg å ha effekt offensivt, men samtidig gjorde det også sitt til at vi igjen virket mindre solide i det defensive. På en dramatisk «nedrykksmandag», der vi tidligere på dagen hadde vært vitne til at Fulham gledelig nok hadde banket Leicester 5-3 og Everton, ikke fullt så gledelig, sensasjonelt hadde vunnet 5-1 borte mot Brighton, avsluttet vi dagen med en skikkelig hawaii-kamp. Det bølget frem og tilbake og vi fikk stadig tomålsledelser, men klarte aldri å vri om kniven i Southampton; 2-0 ble til 2-1, 3-1 ble til 3-2 og når vi også hadde 4-2 og så frem mot en rolig avslutning fikk jaggu Southampton straffe 6 minutter på overtid. Ward-Prowse gjorde ingen feil fra 11 meteren og med 4-3 på resultattavla rakk vi nok en gang å få testet hjertet i noen hektiske sluttsekunder før vi endelig kunne puste lettet ut. Fornøyd kunne vi konstatere at vi nok en gang klatret over nedrykksstreken og med det hadde vi igjen kontroll på vår egen situasjon. Med 3 kamper igjen av sesongen lå vi på en 16. plass og dermed hadde vi alt i egne hender. Hvem hadde ikke tatt en slik situasjon før sesongen begynte? På papiret virket jo dette både forlokkende og behagelig. Problemet var at det som gjenstod var to bortekamper og Arsenal på City Ground!
Chelsea i London var første kamp ut. En kamp som kanskje var mer skremmende på papiret enn i virkeligheten. Frank Lampard styrte nemlig Chelsea-skuta helt uten mål og mening og det var langt i fra utenkelig at man kunne hente poeng på Stamford Bridge. Det begynte også veldig bra; Awoniyi, som nå virkelig hadde begynt å vise seg frem med blant annet 2 mål mot Southampton, gav oss ledelsen 1-0 og frem mot pause kontrollerte vi egentlig kampen veldig greit. Som så mange ganger før denne sesongen skulle det imidlertid vise seg å være vanskelig å holde på en pauseledelse. Totalt sett var det ingen som mistet flere poeng etter ledelse denne sesongen enn oss, 27 poeng gav vi fra oss, tre flere enn nest dårligste (Leeds). Som i hjemmekampen var det nok en gang Raheem Sterling som straffet oss. I løpet av det første kvarteret av andre omgang hadde han snudd kampen for Chelsea med to kjappe scoringer. Vår formspiss ville imidlertid ikke være noe dårligere og bare 4 minutter senere var vi like langt når Awoniyi scoret sitt fjerde mål på to kamper. Det ene poenget holdt oss på 16. plass og vi hadde fortsatt ting i egne hender. Våre nærmeste konkurrenter fortsatte også å gi bort poeng og etter denne runden var situasjonen slik at dersom vi fikk litt hjelp av Wolves mot Everton før vår kamp mot Arsenal, ja så kunne vi faktisk sikre plassen hjemme på City Ground allerede i nest siste serierunde. Det krevde i så fall at vi klarte å slå de gulljaktende kanonen fra London.
Det var jo ingen enkel oppgave som stod foran oss og Arsenal, som nylig hadde slått Newcastle 2-0 borte, hadde absolutt ikke gitt opp håpet om å presse City i gullkampen. Dagen etter vår kamp mot Chelsea gikk de imidlertid på et overraskende 0-3 tap mot Brighton, noe som plutselig snudde ting på hodet. Tapet førte til at håpet om ligagull i praksis var ute og Arsenal virket både slitne og demoraliserte etter hvert som Brighton ydmyket dem. Det som lenge hadde sett ut som en håpløs kamp var nå plutselig en blitt en langt mer realistisk mulighet til poeng, ja ikke bare det, men til å faktisk kunne sikre plassen. Vi fikk nemlig også den hjelpen vi trengte fra Wolves tidligere på dagen og dermed var det et City Ground i full kok som stod klar til å ta i mot Arsenal. Her skulle man ikke spare på noe og det som ble levert fra tribunene i den kampen har man vel antakelig aldri sett maken til noen gang i Nottingham. Laget fulgte da også opp på banen; Morgan Gibb-White fant Awoniyi og formspissen leverte varene med sitt 5 mål på de siste 3 kampene. Med 1-0, et fullpakket City Ground i ryggen og et demoralisert og stadig mer frustrert Arsenal som stanget mot vår kompakte 3-4-2-1 (eller 5-3-1-1 som det vel etter hvert ble) så ebbet faktisk kampen ut, selv om det ble noen fryktelig lange og nervøse overtids minutter, der i hvert fall jeg var helt ødelagt. Dermed var Premier League 2023-24 sikret allerede en runde før slutt! Hvem hadde trodd det i oktober?
Det betydde også at vi kunne kose oss gjennom den siste runden mot Crystal Palace, hvor Forest-fansen igjen leverte et eventyr av en forestilling og der Awoniyi ble første Forest-spiller siden Stan Collymore til både å score i 4 PL-kamper på rappen og til å levere to-sifferet antall scoringer på en PL-sesong med sitt 6 mål på 4 kamper. Kampen endte til slitt 1-1 og med lav puls kunne vi konstatere at det til slutt ble Leeds og våre naboer litt lenger sør i East-Midlands, Leicester, som fulgte Southampton ned i Championship. Waka, waka ey ey, 30 signings who gives a fuck, the Reds are staying up!